Jeg har lest noen bøker om kjente personers siste ord på dødsleiet. En sa: ”Far, nå kommer jeg!” En annen sa: ”Det er så mørkt her!” Og en tredje: ”Få inn litt mer lys!”
Man kan med rette undre seg over hva som finnes ”på den andre siden”. Selv har jeg funnet ro i dette bildet:
Når dagen kommer og jeg reiser herfra – dør – kan mitt liv ses på som et skip som forsvinner i horisonten.
Plutselig er jeg bare en prikk og så er jeg borte... Men da er det en ved stranden som sier: ”Der forsvant han”, og samtidig er det noen på den andre siden som sier: ”Se, der kommer han.” Slik er det kanskje å dø? Jeg vet ikke. Men det knytter seg et håp til dette om at det er noe mer og noe annet et annet sted i en verden vi ikke kjenner – noen kaller det himmelen – og i det håpet vil jeg leve så lenge jeg kan.
Det handler om tro, om tro på Gud eller en annen god makt som en dag tar oss til ”evigheten”. Den kjenner ingen, ingen vet noe med sikkerhet, og mange tviler.
Jeg har veldig sans for Bibelens Thomas. Han ble kalt for ”Thomas tvileren”. Han hadde forstått noe som mange dogmatikere bruker, men ikke forstår, nemlig dybden i at det å tvile er i seg selv en styrke. Det gir nemlig muligheter for vekst.
Den som er sikker, er sikker. Da er det plutselig ikke noe mer å undres over og ingen flere spørsmål å stille.
Jag skall gå genom tysta skyar
Jag skall gå genom tysta skyar,
genom hav av stjärnors ljus,
och vandra i vita nätter
tills jag funnit min faders hus.
Jag skall klappa sakta på porten,
där ingen mer går ut,
och jag skall sjunga av glädje
som jag aldrig sjöng förut.
Dan Andersson
Jørn-Kr. Jørgensen