Ingrid Bjerkås - motstandskvinnen som ble vår første kvinnelige prest - Aud Valborg Tønnessen - PAX forlag 2014
Det stod, ikke uventet kanskje, strid om den første kvinnelige presten i Norge, Ingrid Bjerkås. Ikke fordi det var henne, men fordi det var en kvinne.
Tidligere i år forelå biografien om Bjerkås ført i pennen av Aud Valborg Tønnesen som er professor i teologi med norsk kirkehistorie som spesialområde. Få kunne ha skrevet denne boken bedre enn henne. Den er gitt ut av PAX.
La oss se på de historiske forhold: Ved en lovendring i 1938 var presteembetene i Norge i prinsippet åpnet for kvinner, men stortingsvedtaket hadde et tillegg hvor det het at kvinner ikke burde ansettes som prester der hvor de var uønsket av menighetene.
I 1960 var tre av landets ni biskoper for ordinasjon av kvinner. Flere kvinnelige kandidater vurderte å gå inn i prestetjeneste, men de fleste vegret seg mot å være den første med tanke på den motstand og kritikk dette ville medføre. Ingrid Bjerkås visste at skulle hun få realisert sitt ønske om å bli prest, måtte det skje relativt raskt. Dessuten var hun villig til å være pioner.
Hun tok kontakt med Hamar-biskopen Kristian Schjelderup, som besluttet å ordinere henne til vikarprestetjeneste i Hamar bispedømme i påvente av at hun fikk en permanent prestestilling.
Ingrid Bjerkås fikk ordinasjonstillatelse av Kirkedepartementet 3. mars 1961 og ble ordinert av biskop Schjelderup i Vang kirke 19. mars samme år. Ordinasjonen utløste jubel fra "liberale" teologiske kretser innen kirken og fra kvinnesaksorganisasjonene, men førte til sterke reaksjoner fra konservativt kirkelig hold. Seks av landets biskoper avgav en erklæring hvor de ikke bare tok prinsipielt avstand fra kvinnelig prestetjeneste, men de hevdet også at prester og lekfolk burde kunne boikotte Ingrid Bjerkås. Flere kristelige organisasjoner kom med lignende opprop og konservative prester truet med aksjoner.
Etter ordinasjonen søkte Ingrid Bjerkås flere ledige prestestillinger. En av dem var Berg og Torsken sogneprestembete på Senja, som hadde vært utlyst tre ganger uten at noen mannlig søker hadde meldt seg. Bjerkås ble innstilt av det ene av de to menighetsrådene, av prost og biskop, og hun ble utnevnt av Kongen i statsråd 14. april 1961.
Størsteparten av lokalbefolkningen i Berg og Torsken gav henne en varmhjertet velkomst og støttet henne i hennes tjeneste. Bare 96 “gammeltroende” i menigheten nektet å anerkjenne henne som prest og krevde alternativ geistlig betjening. Kvinneprestmotstandere landet rundt prøvde å holde denne konflikten varm. Blant annet tilbød flere av lærerne ved Det teologiske menighetsfakultet seg å reise til Berg og Torsken for å utøve prestetjeneste for den lille gruppen av motstandere.
På tross av høy alder og på tross av det faktum at hun var eneprest i et vidstrakt og værhardt distrikt, gjorde Ingrid Bjerkås en beundringsverdig arbeidsinnsats.
Da Ingrid Bjerkås i 1963 søkte om medlemskap i Den norske kirkes presteforening, holdt dette på å splitte organisasjonen, ettersom kvinne-prestmotstanderne blant medlemmene truet med å melde seg ut. Ved å la teologisk kandidatstatus være medlemskriterium, ble dette unngått, og Ingrid Bjerkås ble foreningens første kvinnelige medlem i 1965.
Det skal ikke stor fantasi til å forstå at det var litt av et løft Ingrid Bjerkås tok på seg. Men med sin bakgrunn som husmor, og ikke minst som motstandkvinne under krigen med opphold i fangleiren Grini bak seg, hadde hun fått en ballast hvor hun «stod han av». Det skal likevel god rygg til å stå midt i en kirkelig storm. Det viser historien oss til fulle.
Boken om Ingrid Bjerkås er en spennende bok å lese. Det er en god og saklig biografi om en av de viktigste hendelser i norsk samfunns- og kirkeliv liv etter krigen.
Jørn-Kr. Jørgensen