Den unge, lovende lyrikeren Ulrik Farestad er ute med en ny diktsamling. Det er grunn til skjerpe sansene, begynne å bla og lese. «Sangen og katastrofen» heter årets samling signert Bokvennen forlag.
Først litt om Ulrik Farestad for uinnvidde lesere: Født i 1984, debuterte som lyriker i 2013 med boken «Støv, stjerner og piksler», og er altså i 2017 ute med en ny samling. Det er lovende, spennende og interessant. Det krever mye og mest tankearbeid å skrive som Farestad gjør. Eller sagt med en meget slitt klisje: man skriver ikke dikt i en håndvending. Da kan det fort gå ut over kvaliteten.
Farestads nye samling inneholder 39 dikt på 83 sider. Det er dikt som henter sitt tema fra hverdagen, fra virkeligheten og – ser det ut som – fra mer eller mindre selvopplevde situasjoner. Det gir det hele en spenn og et vidd hvor han bringer sine observasjoner frem i både sin egen og leserens bevissthet. Det skaper både gjenkjennelse og hodenikking, og en positiv leseropplevelse.
Å skrive dikt er en sport for viderekommende. Å publisere dikt mellom to permer, er en risikosport som man skal være både selvsikker og ydmyk for å gå i gang med. Ofte utleverer dikteren seg selv, og da kan det fort gå i surr hvis man ikke har en god forlagsredaktør som har mot til å si fra og evnen til å foreslå endringer. Dette er en prosess som de fleste som skriver har vært igjennom, og forlagsredaktørene er til for at produktet skal bli bedre, ikke dårligere. Vi har sett eksempler på det sist, men med «Sangen og katastrofen» har Farestad kommet meget godt fra det. Et par steder halter det litt i rytmen der det er hensikten, men ellers er dette både bra, godt plassert og «to the point».
Oppfattelsen av dikt ligger selvsagt hos leseren. Det kan meget vel hende at lyrikeren har ment noe helt annet enn det leseren oppfatter. Det er ofte med dikt som med malerier; det vekker følelsene og det skaper noe hos den enkelte innvendig. Det er det som er kunstopplevelsen.
Et dikt traff meg spesielt. Det ene heter «Til en spurv i Osterhaus` gate» hvor første vers lyder slik:
Kom, du lille spurven grå,
ingen himmel skal du nå,
nær deg her blant løv og piss,
overflod og sprøytespiss.
Og vi tåler ett vers til:
Høystemt gjøk og nattergal
flakker i sin fjerne dal.
Ingen elsker vel som deg
menneskenes trange vei.
Jeg vet ikke hvor mange ganger unge Farestad har gått opp og ned Osterhausgate for å oppleve dette, og jeg vet ikke hvor mye han har tenkt, sett og hørt. Men jeg vet det er helt riktige observasjoner, ja, nærmest tatt på kornet; en vårdag, kanskje...?
Det ligger både humor og kjærlighet i Farestads dikt. Og de bærer i seg et håp om å formidle. Katastrofen kan vente når Farestad skriver som han gjør. Det er bare å rope: Mer! Mer! MER!
Jørn-Kr. Jørgensen