Sven Oftedal – fangelegen, kameraten og medmennesket

Det er noen bøker som kommer for seint. Boka om Sven Oftedal er en slik bok. En person av hans format skulle hatt en biografi for 50 år siden. Men slik ble det ikke.

I disse dager foreligger det imidlertid en biografi. «Legen, kameraten, mennesket» heter den, og en mer treffende tittel når det handler om Sven Oftedal kunne ikke biografien få. Den er ført i pennen av Thor Geir Harestad og utgitt av Forlagshuset Commentum i Sandnes; et forlag på Oftedals hjemtrakter.

Oftedal var den unge gutten som studerte medisin, kom inn i det lokale Arbeiderpartilaget, fikk skolering som sosialdemokrat, ble politisk aktiv lokalt, ble fengslet som politisk gissel og kom til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor han som lege for de norske fangene – ca. 2 500 mennesker – fikk bruke seg selv som venn og medmenneske. «Hjertemenneske», kaller biografen han.

Det var på sett og vis i Sachsenhausen den unge Sven Oftedal fikk vite hva han var god for, hva han stod for og hva han kom til å bety for sine medmennesker. Det er nesten ikke mulig å telle alle dem han som lege og venn var noe for, som han hjalp – og som han i mange tilfeller kom til å redde fra den visse død. Som fangelege hadde han nemlig rett til å legge medfanger inn på Revier. Det benyttet han seg av så mye han kunne, og på den måten ble fangen lagt i en seng og ikke sendt til et gasskammer. Det gjorde hele forskjellen og det var det absolutte skillet mellom liv og død. Fra gasskammeret gikk det ingen vei tilbake.

På denne måten kom Sven Oftedal til å redde både medfanger og jøder, og boken har betagende historier om dette hvor vi får innblikk i denne delen av historien, som nok kanskje har vært kjent, men som fortjener å bli gjentatt for ikke å bli glemt.

Etter krigen ble Sven Oftedal sosialminister i Einar Gerhardsens regjering. Det var mange kjente politikere som satt i Sachsenhausen – Trygve Bratteli, Rolf Hofmo og mange andre, og noe av det de fordrev tiden med, var å diskutere hvordan de skulle bygge opp et fritt og selvstendig Norge når freden var et faktum.

Da freden kom i mai 1945 fortsatte Sven Oftedal sitt arbeid på den sosialdemokratiske front i kamp og arbeid for folks rett og rettigheter – sosiale goder og velferd. Som menneske, lege og politiker var han et sjeldent eksemplar, og biografien tegner et meget sympatisk bilde av han.

«Det er de beste som dør», skrev Nordal Grieg. Slik var det også med Sven Oftedal. 43 år gammel skadet han seg med en motorsag. Han ble lagt inn på sykehus og i mai-juni 1948 fikk han hjernelammelser og hjerteinfarkt, og døde 23. juni på Rikshospitalet.

Thor Geir Harestad har skrevet en meget sympatisk bok, som på mange måter bæres oppe av det viktigste i den sosialdemokratiske tankegang, som også Sven Oftedal stod for: «Frihet, likhet og brorskap».

Jørn-Kr. Jørgensen