Samlaget
Olav H. Hauge, «Dikt i samling»
Hvis vi setter opp en liste over de mest elskede lyrikere i Norge, kommer fruktdyrkeren fra Ulvik, Olav H. Hauge, med blant de første. Få kunne skrive så kjenslevart som han, så treffende, så direkte og ofte med et både overraskende og av og til morsomt poeng.
Det er selvfølgelig ikke bare lys og glede i det Hauge skrev, for han hadde også svært tunge stunder med flere opphold på psykiatriske sykehus, men dette er kanskje prisen for å skrive så gnistrende godt som han gjorde.
Det er nesten umulig for en anmelder å anmelde lyrikk, men det lar seg fint gjøre å skrive om det. I hver stavelse, hvert ord, hver setning – i hver periode – ligger det en mening hos de aller fleste lyrikere av noe format. Slik er det også hos Hauge. Og det er med dette som mye annet; det krever tid og konsentrasjon å lese det for å få det med seg. Et sted i vårt indre vil det da klinge strenger som berøres og som skaper noe i oss. Det er på en måte lyrikkens hemmelighet: å berøre. Det er det langt fra alle som får til. Derfor er det å skrive god lyrikk en edel kunst.
Nylig kom det en ny utgave av Olav H. Hauges samlede dikt – «Dikt i samling»; en murstein med livsvisdom fra fruktdyrkeren. Det er fristende å trekke frem mange eksempler fra denne samlingen, men la det bli med ett dikt: Katten.
Katten
sit i tunet
når du kjem.
Snakk litt med katten. Det er han som er varast i garden.
Med noen få verselinjer får Hauge sagt det: Katten er der, og han følger med, og han er oppmerksom på det meste. Dette korte diktet bør leses igjen og igjen, og jo mer du leser, jo dypere forståelse får du for innholdet – og det sier mer til våre sinn for hver gjennomlesning.
Og slik er det med mange av Hauges dikt. De er korte, konsise og «to the point». Men de må leses og nærmest nytes ...
Samtidig med «Dikt i samling» er det i år kommet en mindre bok med dikt av Olav H. Hauge, nemlig «I Hauges eplehage». Denne boka inneholder dikt rettet mot Hauges liv som fruktdyrker og gartner og forteller om andre sider ved livet. Men hele tiden er det livsvisdom å hente – dikt skapt mellom epletrærne, så å si.
Hausten kom frå sumarlandet
med tunge byrder:
Her er frukt,
her er vin!
Det klokeste er å lese Hauge selv. Den respekten bør vi ha for dikterkunsten og lyrikeren. Forlaget Samlaget har igjen gjort det mulig ved å utgi disse to bøkene. De fortjener oppmerksomhet fra stadig nye lesere som gir Olav H. Hauge en sjans i sitt liv. Blir du fanget, slipper han aldri.
Selv er jeg av den oppfatning at Olav H. Hauge skrev som en gud. Da han døde sommeren 1994, fant man de siste ordene han hadde skrevet. Det var en linje. Den lød: «Veret var strålande sol …». Han hadde – må vi tro – sol i hjertet til siste stund.
Jørn-Kr. Jørgensen