Morten Hammerborg
Bergenseren en historisk analyse
Kan man i fullt alvor gå rundt å tro av norske bergensere fra Bergen er noe for seg selv? Svaret er ja, svaret er nei. Det verste er at de i mange forhold i alt og ett gjerne vil være det! Ikke overraskende, kanskje, men likevel...
Jeg kjente en gang en sjømannsprest. Han var født og oppvokst i Bergen. Han hadde gjort tjeneste under mange himmelstrøk på både denne og den andre siden av Atlanterhavet. Han var vel ansett og helt opplagt ved «sine fulle fem» og vel så det. Nå skulle han til Bergen på hjemmebesøk og være hjemme i tre måneder.
Den store SAS-maskinen fløy sjømannspresten og hans familie fra Kennedy-flyplassen i New York til Flesland like utenfor Bergen. Historien forteller at han hadde fått seg vindussete og kikket ut både titt og ofte; særlig når det store flyet fløy inn over havet og det var mulig å se kyststripen. Da flyet nærmet seg Bergen, strakk han både hals og ører nærmere det lille flyvinduet for å se ut og se om han så kjente trakter.
Da flyet hadde landet var han ikke sein om å komme seg bort til flydøren som straks skulle åpne og slippe passasjerene av. Med ett gikk døren opp og først i køen stod sjømannspresten. Han tok et skritt mot nedgangstrappen, stoppet på første trinn, slo armene ut «mot været» – det regnet som det ofte gjør i Bergen – og sa på klingende bergensk: «Endeleg heme!»
Slik kan bergenseren være. En hel verden lå både bak og foran han, men han ville hjem til regnet i Bergen. Det må sies å være bra patriotisk.
Boken «Bergenseren» av Morten Hammerborg, som er professor i historie ved Høgskulen på Vestlandet, tar for seg dette fenomenet – bergenseren – og setter det inn i en historisk analyse. Det er dyktig og flott gjort, og de 416 sidene utgitt av Universitetsforlaget inneholder historier, analyser og den som godt med et fellesord kan kalles «bergensia».
Like mye som «Bergenseren» er en bok om folk fra Bergen, er det en bok om Bergen, om noe av Bergens tilblivelse og historie – og bergensk ironi. Også denne vil de ha for «seg sjølv» som et monopol på alt som morsomt er... Det er ikke lett; verken å være bergenser eller østlending, sørlending eller nordlending. Alt har sitt særpreg og sin koloritt. Det er det som gjør oss til levende mennesker i levende og pulserende samfunn.
«Eg e`kje fra Norge» er et gammelt omkved, «eg er fra Bergen». La så det være. Bergensere er bergensere. La de få være det, i fred. Så skal vi andre klare oss så godt vi kan.
En bergenser jeg traff sa: «Dokke der inne i Oslo». Altså: «...dere der inne i Oslo». Der la han på en måte listen og slik vil det alltid være. Bergensere er noe for seg selv. Men de er også nordmenn, norske som noen – og for den som vil lese mer og delta i denne debatten, er boken «Bergenseren» et funn - med vitenskapelig snert.
Boken er spennende, morsom og fremfor alt lærerik. I det vi lærer noe om andre mennesker, lærer vi også noe om oss selv...uansett hvor vi kommer fra.
Jørn-Kr. Jørgensen