Det er ikke gitt å «visne glad» som tidligere sosialminister Egil Aarvik gjerne uttrykte det. Å bli gammel, bli eldre, bli senior – som det så fint heter – kan være et alvorlig traume for mange. Riktignok finnes det «seniorrådgivere» i statsadministrasjonen som er 35 – 35 år gamle, men virkelig senior er vi vel først når du og jeg har passert 50, kanskje 60. I arbeidslivet er det vanskelig for en 50-55-åring å få ny jobb. Det er en merkelig utvikling.
Journalist Mette Bugge – som i 45 år var knyttet til en avisredaksjon – også som sportsjournalist – går i rette med noen av disse synspunktene i boken «Senior». Med eksempler fra et levd arbeidsliv forteller hun inngående om hvilken ressurs seniorer er i vårt samfunn og i vårt arbeidsliv. Det er en fornøyelse å lese, og det må nytes ... for det kaller også på smilebåndet og humøret, og hun så godt som beviser at det å bli eldre så langt fra er kjedelig.
En beskrivende fase i arbeidslivet for seniorer kan være denne: «Det er bedre å være inngått på data enn utgått på dato». Samtidig kan det være en fordel å kjenne sin begrensning. Det meste i livet har en grense, og mye handler kanskje om å finne sin ... Det illustrerer følgende historie:
Da man på de fleste kontorer i statsadministrasjonen fikk PC-maskiner med tastatur og skjerm, var det mange seniorer som ristet på hodet i fortvilelse. Hvordan skulle dette gå? Hva var «skrivebord» og hva var «mus» - og hva om alt på skjermen ble borte?
En informasjonssjef jeg vet om satt og så på dette. A-4 arkene kom ut av «printeren» og for hvert ark som ble «printet» ut forstod han mindre og mindre. Ikke fordi han var dum; han hadde vært på det samme arbeidsstedet i 40 år og ledet bedriften gjennom mange kommunikasjonskriser, men nå stod han oppe i noe han ikke forstod «et bær» av. Og å sette seg ned og lære det nye verktøyet – datateknologien – følte han seg for gammel til. Han var 64 år.
Informasjonssjefen var voksen på så mange områder og tok konsekvensen av sin «senior-erkjennelse», gikk til sin avdelingsdirektør og sa fra at han ville førtidspensjoneres. «Datateknologien blir meg for meget...», var omkvedet. Han sa det selv til meg. (Men han var langt fra utenfor «arbeidslivet» - han fortsatte som redaktør for distriktsavisen der han bodde med «skrivemaskin og blåpapir» og levde til han ble nærmere 90 år.)
Dette lar seg gjøre å forstå. I 2021 er vi i en helt annen tid. Dagens seniorer i arbeidslivet er ofte eksperter på data. De vet og kan «alt»; mange av dem var nemlig med fra begynnelsen av dataeventyret, og det de lærte med f.eks. «Versjon 3.0» sitter som støpt og de har fått med seg alle oppgraderingene. Det er ervervet og viktig kunnskap.
Dagens seniorer sitter altså på meget verdifull kunnskap. Ikke bare innen datateknologi, men innenfor svært mange områder i arbeidslivet. Dette står i fare for å gå tapt med nye tankeganger om effektivitet og høy inntjening – førtidspensjonering og sluttpakker.
Det handler om å bruke seniorenes kompetanse på den riktige måten, og Mettes Bugges bok er full av nettopp eksempler på det. Det er mye en senior kan gjøre i en bedrift – fra avis til valsemølle. Det handler om å være kreativ og finne nye løsninger på nye og ukjente problemstillinger. Alt lar seg løse med vilje.
Selv gikk jeg av etter 38 år i en meget sentral rolle i samme statsbedrift med tittelen «seniorrådgiver» de siste ca. 15 årene. Jeg ser tilbake på mitt arbeidsliv som spennende, utfordrende, engasjerende og uten en kjedelig arbeidsdag. Jeg lengter tilbake til jobben og jeg kunne godt fortsatt noen år til, men jeg valgte å gå for å gjøre andre ting i livet. Pandemien satt meg noe tilbake, men jeg fortsetter å planlegge og finne ut av ting – og er straks på reisefot ut i verden så snart det lar seg gjøre av smittevern-grunner. Jeg har beholdt rutinene fra arbeidslivet, lagt planer og står på nytt i startgropa til å fortsette.
Alderdom – seniorliv – handler om å planlegge. Mette Bugge har gjennom sin bok «Senior» gitt oss noen verdifulle tips og noen a-ha-opplevelser gjennom sine mange historier hvor det kunne ha handlet om deg og meg.
Boken anbefales til alle 50-åringer og dem over som vil leve ... og leve videre. Bare pass på en ting: Bli ikke en sur, gammel grinebiter. Da kan løpet fort være kjørt i arbeidslivet. Grinebitere og mennesker med selvmedlidenhet så det holder, har sjelden noen fremtid uansett ort og himmelstrøk.
En morsom, spennende og engasjerende bok fra Mette Bugge.
Jørn-Kr. Jørgensen