Cappelen Damm Akademisk
De gamle stier
De kaller seg «de sterke» eller «de sterkttroende» og tilhører Menigheten Samfundet eller Det alminnelige Samfund og noen andre småmenigheter med stedsplassering i området rundt Kristiansand og Egersund. De utgjør som gruppe neppe mer enn ca. 1000 mennesker.
Det er få andre steder i landet som har hørt om disse menighetene. Menigheten Samfundet er et selvstendig luthersk kirkesamfunn. Det ble stiftet i Kristiansand i 1890 av Bent Lomeland på bakgrunn av endringer i Den norske kirkes alterbok i 1889. Samfundet mente at kirken i alminnelighet hadde forlatt den rette lære. Medlemmene i menigheten blir på folkemunne kalt «lomelendere» etter stifteren.
Men også i Samfundet ble det splittelse. I 1901 gikk en gruppe med Per Gravdal i spissen ut av Menigheten Samfundet og grunnla Det Almindelige Samfund med hovedsete i Egersund. Medlemmene av Det almindelige Samfund blir gjerne kalt «perane».
I Det Almindelig Samfund var det på 1950-tallet en ny splittelse hvor utbryterne dannet Det Almindelige Lutherske Samfund. Medlemmene her blir kalt «Larsane» etter grunnleggeren, som het Larsen til etternavn.
I den solide boken «De gamle stier» av Jonas Yassin Iversen trekkes menighetenes linjer opp fra begynnelsen helt frem til våre dager. Det er et imponerende stykke arbeid, men Iversen har hatt de beste forutsetninger. Han vokste opp i menigheten, fikk sin lærerutdannelse der, men gikk ut av menigheten i 2015.
Samfundet «tror, bekjenner og lærer at Den hellige skrift, Det gamle og Det nye testamente, i rett oversettelse etter grunnteksten, er Guds sanne, åpenbarte ord og derfor den eneste visse og fullkomne regel for tro, lære og liv. Det er også aldeles nødvendig til salighet at det skrevne Guds ord til enhver tid fremlegges i ren og rett forkynnelse av levende vitner, og at sakramentene, den hellige dåp og den hellige nattverd, blir forvaltet rett i alle deler. Med levende vitner forstås menn som er i live, lært av Gud og ordentlig kalt», heter det i menighetens grunnforutsetninger. De er altså ikke spesielt mye for det vi gjerne kaller «kirkelig fornyelse». Her er det de gamle og ortodokse reglene som gjelder; ikke for noe, men for alt.
«De gamle stier» er en skikkelig gjennomgang av «de sterkttroendes» virksomhet på ulike felt. Det er selvsagt en imponerende arbeidsinnsats som legges for dagen, fordi vi her snakker om mennesker som har fått et kall, ja, ofte mer enn et kall. Mennesker som mener at det de tror, er hundre prosent rett og at ikke noe kan gjøres annerledes. Det kaller ofte på et engasjement langt over det vanlige og vel så det. For utenforstående – som er av en annen oppfatning – kan det virke skremmende.
Vi har både trosfrihet og demokrati i Norge, og det gjør at vi kan tro, si og mene hva vi vil uten at andre har rett til å blande seg opp i det. Likevel bør det innvendes at det å tro at det en tror på er så riktig at riktigere kan det ikke bli, er å forfeile troen og troens vesen. Troen – slik vi forstår det i den levende og inkluderende kristendommen – er et dynamisk begrep hvor troen kan vokse. Den som tviler, har størst vekstpotensial, men den som tror at «det jeg tror på, er sannheten», har ikke noe potensial eller muligheter for vekst og utvikling igjen. Det undres jeg over og spør meg selv om når jeg leser denne interessante boken, om «de sterkttroende» har sett? Det virker som om hele deres tro er meislet ut i stein en gang for alle. Det kan ikke være et sunnhetstegn.
Samfundets teologi er som sagt strengt ortodoks luthersk. Menigheten bruker ikke presteklær, men holder seg til Den norske kirkes ordning fra før 1890. Gudstjenestelivet er preget av pietistiske og barokke salmer, og salmer av salmedikteren Thomas Kingo brukes mye.
Menigheten Samfundet og Det Almindelige Samfund tenderer i sterk grad til å være lukkede samfunn. Holdningen til «verden der ute» er meget begrenset med restriktiv holdning til omverdenen med kontroll av meninger og oppførsel. Utbrytere blir vanligvis avvist.
Det gjør inntrykk å lese om alt dette, og forfatter Iversen lar oss få innblikk i noe som ellers er «låst og lukket». Vurdert helt nøkternt tjener alle på at det kastes lys inn i de nevnte menigheter. I Forkynneren 11:7 står det: «Lyset gjør godt, en fryd for øyet er det å se solen.» Det spørs om «sterkttroende» menigheter kan bli for sterke for folk flest?
«De gamle stier» er utgitt i serien Kyrkjefag Profil, som er en serie fra Institutt for religion, livssyn og kyrkjefag ved Høgskulen i Volda og utgitt av Cappelen Damm Akademisk. Denne boken er nr. 41 i serien.
Les og opplev boken «De gamle stier». Det er mye å lære.
Jørn-Kr. Jørgensen