Jan Erik Vold
Gunvor Hofmos prosa
Det er noen bøker det er lettere å bli glad i fortere enn andre. En av disse er den nylig utkomne «Gunvor Hofmo prosa» som inneholder det tittelen lover, prosatekster av Gunvor Hofmo.
Gunvor Hofmos liv er omtalt, fortalt og beskrevet i Jan Erik Volds glimrende bok «Mørkets sangerske» og foreliggende bok er et utdrag av denne som bare inneholder Hofmos prosatekster – altså det hun skrev i tillegg til sine dikt. Boken inneholder også et par bolker med det Vold – som har redigert boken – har kalt «Strøtanker» Altså små funderinger (ofte bare en setning) om «liv og kjærlighet» – f.eks. «Kunnskap er kamferen som holder møllen borte».
En skal ikke ha lest mye i denne boken for å forstå at Gunvor Hofmo også kunne skrive prosatekster. Ofte er de korte med velklingende overskrifter for den som har noen år på beina – eksempelvis «Fortell om et dyr du er glad i», «Livet på en bondegård i høstonna», «Oktober» og «En høstdag» bare for å nevne noe som kan gi hvem som helst sterke nostalgiske minner. Og det er godt skrevet.
Her er et eksempel fra prosastykket «En høst» som forteller noe om tonen og stemningen i Hofmos prosatekster:
«I gatene hvor regnet gjorde lyset dunkelt, i parkene hvor benkene sto tomme og glinset va°te, mens klisne blader klebet seg fast til dem; pa° kirkega°rden laget regnet dammer mellom gravene, og en va°t, forpjusket katt løp lydløst langs stakittet.»
Det ligger en slags nerve i dette, og det forteller litt om en spirende forfatter som ble en av de beste lyrikere i Norge i etterkrigstiden. «... benkene sto tomme og glinset va°te» – det er jo slik det er, verken mer eller mindre.
Denne boken egner seg for stille stunder; til kos og refleksjon – og til ettertanke. Noen ganger lodder Gunvor Hofmo dypt, og på en måte er det som om hun vet hva som vil komme – et liv med lange sykehusopphold og slit for egen eksistens. Å være Gunvor Hofmo, uansett hva hun skriver, kan ikke ha vært lett.
Hennes lykkelige år med venninnen Ruth Maier er også berørt. Det virker som om Ruth var Gunvors store kjærlighet. Det var kanskje derfor den varte så kort? Ruth var flyktning fra Hitlers demonbesatte Europa og kom til Norge der hun traff Gunvor. De to ble sjelefrender og vel så det på fortere enn en, to tre, men tiden de fikk sammen ble så kort, så kort. Allerede 26. november 1942 ble Ruth som jøde arrestert av det norske Statspolitiet og straks etter sendt med «Donau» til Stettin og videre med tog til Auschwitz-Birkenau der hun ble drept i et meningsløst Holocaust.
Gunvor var bare ikke vitne til at Gunvor ble arrestert; hun var trolig også på brygga da «Donau» seilte ut mot det visse ragnarok til all verdens nød, fortvilelse og død.
At Ruth så å si ble tatt fra Gunvor er grunnlaget for hennes smerte resten av livet. Selv om andre venninner også kom og gikk – bl.a. Astrid Tollefsen – ble det aldri som med Ruth. Det er ikke vanskelig å forstå dette for den som kjenner etter i sitt eget liv. Tapt kjærlighet; tapt for alltid. «... venn, jeg har våket», skrev Gunvor Hofmo.
Denne prosaboken inneholder også en del brev som gjør det mulig for leseren å forstå mer av Gunvor Hofmos liv. Vi får et gløtt inn i hennes verden. Det beriker å lese hennes prosatekster det å vite litt mer om hvem vi har med å gjøre. Å gripe menneskets klangbunn som skriver, gir alltid et ekstra pluss til både prosaen og lyrikken.
Helt til slutt i boken har Jan Erik Vold skrevet et kort essay som setter Hofmo inn i en større sammenheng. Det er rett og slett interessant å lese. Det er ingen i Norge som kan Gunvor Hofmo og Ruth Maier så godt som Jan Erik Vold. Han løfter dem begge fram fra skyggenes dal og gjør dem til levende skikkelser som leserne kan bli kjent med.
Gunvor Hofmo (1921-1995) ga ut 5 diktsamlinger 1946–1955 og 15 diktsamlinger 1971–1994. Etter hennes død ble en stor mengde etterlatte dikt funnet. Til Hofmos 100-årsmarkering kom Jan Erik Volds biografi «Venn, jeg har våket» Gunvor Hofmo. 1921-95. Forfatter. Og nå foreligger «Gunvor Hofmo prosa» (2021).
Jørn-Kr. Jørgensen