Stian Hårsted og Ivar Berg
Namn langs Orkla
At navn også kan være kulturhistorie er Stian Hårstad og Ivar Bergs bok «Namn langs Orkla – namnehistorie frå Orkelsjøen til Orkedalsøren» et meget godt eksempel på. De to forfatterne har smidd sammen en bok som fortjener både oppmerksomhet og å bli lest; kanskje særlig av folk som kjenner områdene de skriver om, men også av andre som vil tilegne seg kunnskap om denne delen av landet vårt. Om det nødvendigvis ikke er så spennende og spektakulært, er det nyttig kunnskap fordi det dreier seg om en del av norsk kulturhistorie.
«Orkla utgjer sjølve livåra til eit gamalt kulturlandskap», skriver de to forfatterne på boken bakside og allerede her har de satt en standard for hva leseren kan forvente seg: kultur og kulturformidling, noe av det viktigste man kan bedrive i et lokalsamfunn. Det handler om noe så viktig som å ta vare på røttene.
Fordi de to forfatterne beveger seg over et stort geografisk område, har det vært vanskelig å få med alle navn. Det skulle bare mangle, men de har gjort skjønnsomt utvalg av bygder, gårder, elver og mindre steder. Å overkomme alt er en umulighet.
Innledningsvis skriver de to forfatterne om stedsnavns språkhistorie, litt om hvordan navnene ble til. Det er i seg selv en hel vitenskap som kunne kalle på mange bøker, ja, et helt bokverk, men her gir de to oss en liten innføring som en innledning til selve navnene.
Nå vil det føre mye for langt å fortelle i en enkel bokomtale om alle navn i boka, men la meg konsentrere med om ett, et kjent stedsnavn som mange har et forhold til fordi det ligger «langs veien» – nemlig Berkåk i Rennebu.
Om Berkåk kan det fortelles mye, men hvis man setter seg ned og leser det de to forfatterne bringer til torgs, vil man i løpet av et par, tre sider ha ervervet seg kunnskap om navnet «Berkåk». Først og fremst brukt som navn på et tettsted som siden1960-tallet har vært sentrum i Rennebu kommune.
Opprinnelig hørte navnet til en gård i de bratte bakkene ned mot Orkla. Den siste delen av navnet, som kommer fra gammalnorsk åkr (åker), kan tyde på at dette først var et navn på et bruk under en større gård, men man vet ikke hvilken. Den eldste skrivemåten har forfatterne funnet fra 1400-tallet da det ble skrevet slik Berkakre. På 1500-tallet har forfatterne gravd fram Berkirakre og Birchager. På et fransk kart fra 1668 er stedet omtalt som Bickager - det må være Berkåk! Og slik kan man lese seg fram til hvordan ordene ble til stedene – og Berkåk til Berkåk i liene under fjellet Mjuken 761 moh. Og slik kan man holde på. Det ene stedsnavnet tar nesten det andre og forklaringene kommer på løpende bånd. Det er det vi i videste forstand forstår med «heimstadlære».
Boken heves vesentlig av mange fine, nye bilder av fotograf Marianne Dolpen, men også av gamle bilder tatt av andre fotografer. Dette gjør «Namn langs Orkla» til en historiebok for de distriktene den beskriver, og som sådan er den et funn for alle som bor i eller kommer fra dette området.
Våre røtter forteller oss hvem vi er. «Namn langs Orkla» er en god hjelp i denne prosessen.
Jørn-Kr. Jørgensen