På innsiden av kofferten

Jeg kjenner ikke Morten Wetland som på Wikipedia skilter med en smørbrødliste lik menyen på Ritz i New Tork over stillinger i det offentlige; fra han begynte i Utenriksdepartementet (UD) i 1976 til han var Norges FN-ambassadør fra 2008 til 2012 og etter det gikk inn i et privat kommunikasjonsbyrå som partner og seniorrådgiver.

Mellom 1972 og 2012 innehadde han viktige stillinger og posisjoner både i UD og ved Statsministerens kontor og, kanskje ikke minst, som kampanjeleder for at Gro Harlem Brundtland ble valgt som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon. Ambassadør i Tyskland har han også vært. Og han var med i granskningskommisjonen etter tsunamien i 2004.

Nå har han skrevet bok. «Koffertbæreren» heter den. I tittelen ligger det kanskje at han alltid har gått to skritt bak, men i boken kan man lett få inntrykk av at han også har gått tre skritt foran. Det ene er sikkert like greit som det andre, når jobben uansett er å ligge «langt fremme i skotuppa». Diplomatiet har en særdeles viktig jobb å gjøre.

«Koffertbæreren» er ikke Moten Wetlands selvbiografi, men han forteller mye og mangt om hva han har vært med på gjennom et spennende liv i Statens tjeneste. Først og fremst handler det naturlig nok om ulike posisjoner i UD, men også om andre forhold – og i mange land. Om det ikke er en direkte spennende bok, så gir den et interessant innblikk «på innsiden av kofferten». Wetland tar oss med bak de mange hendelsene og skriver ofte rett ut ved navns nevnelse hvem som sa og gjorde hva. Hva som var pinlig og hva som ble godt mottatt. Det er friskt gjort.

Morten Wetland formidler også noe av maktkampen i UD der det handler om å få nye og bedre stillinger og posisjoner. I en passus blir han så direkte at jeg sperrer øynene opp og leser avsnittene tre ganger og tenker: «Jeg håper du har dekning for dette. Særlig for personkarakteristikkene.» Å mene noe om andre menneskers psykiske tilstand skal man være forsiktig med. Det hører i så fall til i UDs mange korridorer og på mørke kontorer i Victoria Terrasse. Men at det likevel er interessant å lese, er det ingen tvil om. Det er på en måte «maktens irrganger».

Et helt kapittel vier han tsunamien. Her får leseren innblikk i hva som skjedde i det som kunne ha blitt en salig røre av UD-personell, politifolk på høyt og lavt plan og kriminalteknikere. At tsunamien var vanskelig, er det ingen tvil om. Å håndtere den – fordi det handlet om tap av mange menneskeliv – er en nesten umulig oppgave. Her var det imidlertid bare en ting som gjaldt, samarbeid på tvers. Etter at de ulike aktørene fikk ristet seg sammen i varmen, ble det noenlunde skikk på det. Morten Wetland var med på å granske det hele og forteller ganske rett ut om pinlige episoder.

Denne boken forteller også en del om diplomatisk prosedyre, om hvordan man f.eks. arbeidet med taler på Statsministerens kontor og noe om hvordan de mange sakene finner sin løsning. På den måten gir forfatteren et unikt innblikk i noe som hittil har vært ukjent for mange.

Morten Wetland skriver et levende og lett språk. Jeg er fristet til å både tenke og spørre: «Er en god journalist gått glipp i han?» Men heldigvis, han ble diplomat i arbeid for Norges beste. Tankestreker, komma og punktum har han fått satt rundt i verden likevel.

Jørn-Kr. Jørgensen