Benedicte Bull
Latin-Amerika i dag
I min ungdom hadde vi en diakon i ytterkanten av den kristne ungdomsklubben jeg var med i. Han var i slutten av 30-årene og arbeidet som sykehjemsbestyrer på et hjem for eldre i nærheten. En kveld vi hadde pizza i menighetssalen tok han ordet og sa: «Nå er det på tide og takke for seg. Jeg og min forlovede skal gifte oss ganske snart. Vi skal innvies til misjonærer og reise ut til Latin-Amerika.»
Det var kanskje mitt første bevisste møte med Latin-Amerika. Diakonen og hans tilkomne skulle til Ecuador, fikk vi vite, og allerede på neste møte i klubben var han reist. – I månedene som fulgte fikk vi noen hilsener og noen «nyhetsbrev», men dette er nesten 50 år siden, så verken mobiltelefon, SMS, fax, e-post eller det som i dag er langt raskere, var ikke oppfunnet. Ikke Facebook en gang.
Så satt vi der. Unge og uerfarne og tenkte på Latin-Amerika, og mer var det egentlig ikke å si om den saken. Det ble stille fra Latin-Amerika-farerne – og det var det.
Så gikk det mange, mange år og selvfølgelig dukket Latin-Amerika som land opp gjennom nyhetene i mitt liv, men aldri som et sted jeg verken ville reise til eller interesserte meg for. Det var langt andre land som trakk.
Så, på slutten av 2021 dumpet det ned en bok i postkassa – «Latin-Amerika i dag» av Benedicte Bull. Undertittelen lyder slik: «Nye interesser og gamle bånd til USA, Kina, Russland, Midtøsten og Europa». Hun har tidligere skrevet en bok om «Latinamerikanske utfordringer» (2015).
Dette er en annerledes og spesiell fagbok skrevet ut fra en metode som kan kalles deltagende observasjon. Benedicte Bull forteller om små og store opplevelser knyttet til Latin-Amerika samtidig som hun trekker linjene bakover og perspektivene fremover. Det er en interessant måte å skrive en fagbok på fordi det blir en slags form for «edujutainment» – education og entertainment – læring ved underholdning – uten at det på noen måte blir platt eller kleint. Snarere står hun tryggere i det hun skriver og underbygger med teori fordi episodene, eksemplene og mange av historiene er selvopplevd.
Jeg liker denne Benedicte Bulls tilnærming. Hun presenterer en form for kunnskap ingen kan ta fra den meget kompetente forskeren og professoren som har gjort tallrike reiser til landene hun skriver om. De erfaringene hun har gjort er bare hennes, og dem deler hun av med glede. Det ligger ofte mye i detaljene i opplevelser man både har og får når man bor eller besøker et land. Disse detaljene kan man ikke skape eller fremprovosere; de kommer av seg selv. Og noen slike detaljer fra Latin-Amerika formidler Benedicte Bull samtidig som hun ikke mister det store perspektivet som angår mye og fremfor alt mange mennesker.
Jeg synes Benedicte Bulls bok er en elegant bok hvor hun på en lettfattelig måte får komme til orde med et stoff hun brenner for og kjenner – om ikke til bunns, så et meget, meget godt stykke på vei. Det styrker den lett tilgjengelige teksten.
På den annen side: På 173 «fagboksider» er det begrenset hva hun får plass til, men hun har likevel klart å ekstrahere mye viktig stoff som den som vil ha litt mer enn førstehåndskjennskap til hva som skjer i Latin-Amerika – fortid og nåtid. Boken er en kilde å øse kunnskaper fra – og det er helt opplagt mye mer å skrive om enn det som finnes mellom Benedicte Bulls to permer. Men at dette er en meget god – og nyttig – innføring i en del av verden vi alle trenger å vite mer om – er hevet over enhver rimelig tvil. Kanskje vi et sted der fremme kan håpe på en revisjon eller en bok nummer to?
Benedicte Bulls bok fremstår som en slags oppdagelsesreise hvor hun raust deler av sine kunnskaper underveis. Noe som kanskje får leseren til å søke mer kunnskap. Det er mer enn et hav å øse av.
Hvordan gikk det med diakonen; ble han helt borte? – Nei, han kom til Ecuador. Lærte seg språket flytende og arbeidet blant fattige indianere, kom senere inn i ulike typer demokratiserings- og fredsarbeid. I mange år arbeidet han også med fredsmekling og forsoningsarbeid – og tilbrakte tjue år i arbeidet med å bedre forholdene for de fattige og undertrykte i regionen.
Jørn-Kr. Jørgensen