Filip Müller
Sonderbehandlung
Det kan hende at Filip Müllers bok «Sonderbehandlung» er noe av det sterkeste jeg har lest noen gang om Auschwitz. Det finnes kilometervis med bøker fra Auschwitz som i større eller mindre grad tar for seg kompleksiteten rundt massedrapene. Denne boken er en smule annerledes.
Ikke for det. «Sonderbehandlung» forteller om drap på jøder, et folkemord uten sidestykke i verdenshistorien, men den er skrevet av en mann – Filip Müller – som var der og så det hele. Som var med på det hele, og som kjente både smerten og fortvilelsen, skammen og nedrigheten over å delta i et arbeid det er vanskelig å forklare, enn si beskrive, fordi det rett og slett var så ekkelt. Men ikke desto mindre nødvendig – og viktig.
Filip Müller var med på å rydde opp i gasskamrene etter at Syklon-B-gassen hadde virket og gang på gang på gang drept tusenvis, millionvis av uskyldige mennesker – jøder.
Filip Müller ble i april 1942 deportert til konsentrasjonsleiren Auschwitz i en av de første transportene med jøder fra Slovakia. Noen uker etter ankomsten til Auschwitz, ble han som et straffetiltak plassert i den beryktede kommandoen kalt «Sonderkommando». I hele 32 måneder arbeidet han i denne «spesialkommandoen».
Denne boken kom ut i 1979 og var en av de første vitnefortellingene skrevet av en mann som opplevde masseutryddelsene på nært hold. Det er sagt at dette er den eneste boken som er utkommet om Auschwitz som tar for seg dette vanskelige emnet skrevet av en mann som opplevde det hele på nærmere enn nært hold – i selve gasskammeret, blant de døde, på likhaugene og i gravene. Det er nesten vanskelig å tro at det er mulig, men Filip Müller overlevde og har fortalt sin historie til «spott og spe», til opplysning, innsikt og forståelse – i all sin gru og skrekk.
Det er ikke vanskelig å forstå at paradoksene står i kø i en bok som dette. De etiske utfordringene stod i kø, men ble lagt til side fordi det ikke var tid og rom for å tenke. Det eneste som betød noe av drap, drap og drap – drap på uskyldige mennesker som foregikk i et ragnarokk hvor det bare var en utgang: gjennom krematoriepipene.
Müller tar oss med i avkledningsrommene, i gasskamrene, på eksekusjonsstedene, i forbrenningsrommene og i massegravene – til all den død og elendighet som var å finne i det store konsentrasjonsleir-komplekset.
«Sonderbehandlung» er et rystende stykke arbeid, men et viktig arbeid som det er på høy tid at også norske lesere får bedre innsikt i. Innsikten skal brukes til fortsatt kamp mot nazismens spøkelse. En kamp som må pågå hver dag i alle land for å demme opp for nazismens hovedtese «forakt for svakhet».
Det krever mot å skrive en bok som Filip Müller har gjort. Boken bør derfor i all sin gru leses med takknemlighet av stadig nye lesere. I all sin brutalitet er den også lærerik og gir leserne en meget god innføring i hva som skjedde bak gjerder og murer, i lukkede rom blant gestapister og andre på de grønne gressmarkene i Auschwitz-Birkenau.
Filip Müller var født i 1922 i Slovakia. 13. april 1942 kom han til Auschwitz og fikk fangenummer 29 236 – først inntatovert på venstre brysthalvdel. Siden fikk han det på venstre underarm. Han var fange både i Auschwitz I-Stamlager, i Birkenau og i Bunaleiren. En periode var han i en potetskrellerkommando.
I 2022 er det ingen tvil om at alle de tre leirene utenfor Krakow - Auschwitz I, II og III var det inkarnerte helvete. En dødsfabrikk – hvor død og utryddelse var det eneste som stod på dagsplanen, innpakket i ulike falske forkledninger for å manipulere og villede. Alt dette skriver Filip Müller om – direkte, konkret og ganske så usentimentalt. Men at alle disse opplevelsene – disse nær døden-opplevelsene – slet på slovakeren, men han overlevde slik at han kunne fortelle ettertiden om grusomhetene. Hans bok er en bok uten sidestykke i Holocaust-litteraturen. Skal man lese EN bok, en vitnebeskrivelse, fra masseutryddelsen – uten å sette noen av de andre i skyggen – er «Sonderbehandlung» boken. Det er Dreyers Forlags fortjeneste.
Filip Müller flyttet etter å ha levd i flere land, til Øst-Tysland 9. november 2013 - 92 år gammel. «Ettertiden vil alltid minnes og ære han for hans uselviske vitnesbyrd og historiske betydning, som en ukuelig forsvarer av sannheten» – er bokens siste setning.
Det kan enhver – etter å ha lest boken – skrive under på.
Jørn-Kr. Jørgensen