Jens Kihl
Liv Signe Navarsete
Det kan virke som om de store politiske biografienes tid er over i Norge. En periode haglet politikernes fortellinger over oss, og vi rakk knapt å lese den ene før den andre lå på disken. Rekorden satt kanskje tidligere statsminister Einar Gerhardsen som skrev ikke mindre enn fem bind - alle godt lest av den som var interessert.
Denne høsten foreligger det så vidt jeg kan se en politisk biografi. Liv Signe Navarsete fra Sogndal har festet sitt liv mellom to permer: Senterpartisten har gravd i fortiden og gir til beste noen glimt, episoder og hendelser i sitt eget liv. I et etterord presiseres det at dette er en «autorisert biografi». Boka er skrevet av journalist og forfatter Jens Kihl som er kulturredaktør i Bergens Tidende. Den biograferte gikk fra Stortinget og ble - som mange andre politikere - Statsforvalter; altså Statens representant. Liv Signe Navarsete inntok skrivebordet og ble Statsforvalter i Vestland.
- Når jeg skulle komme med bok var jeg opptatt av å være ærlig, sa Navarsete til Dagsavisen før utgivelsen. Og det skulle nesten bare mangle, tenker jeg. Å utgi en politisk biografi - eller en «autorisert biografi» uten å være ærlig, har nesten ingen hensikt. Vi mennesker blir borte etter hvert som alderen krever oss, men bøkene blir stående. Da er ærlighet et «must» for at ettertiden skal forstå.
«Eg veit kva eg snakkar om!» har Navarsete kalt boka si. Tittelen paraferer en uttalelse hun kom med, men på den annen side vet hun selvsagt hva hun snakker om når hun forteller om sitt eget liv. Og det er blitt en åpen, ærlig og sannferdig bok om livet - litt om barndom og oppvekst og slitet på gården, men også om fødselsdepresjoner og innleggelse på psykiatrisk sykehus - og senere - da hun gikk av som partileder - om posttraumatisk stresslidelse.
Det er ikke vanskelig å forstå at det å være politiker krever både sin mann og sin kvinne, og når man stille med «brystkassa oppe og fremme» som Liv Signe Navarsete ofte gjorde, kan det ramme noen og enhver i psyken.
I bunnen av dette ligger selvsagt et ønske om å gjøre en best mulig jobb for den som har vist en tillit og valgt en inn i samfunnets høyeste verv. Han man i tillegg en følsom personlighet hvor tankene ikke vil gi slipp, kan det gå galt. Liv Signe Navarsete forsto tidlig at «politikk er å ville», og hun ville mye - og brant sitt lys i begge ender.
Men - det gikk bra, og livet går videre, og politikk er en dynamisk ting som endrer seg med politikerne. Hun stod oppreist i sin gjerning, og gjorde en god jobb både på Stortinget og i Senterpartiet. Temperament er kanskje et stikkord i hennes liv.
Liv Signe Navarsete var fremfor alt en distriktspolitiker som talte distriktenes sak. Ofte går det på tvers av partigrensene, og hele tiden handler det om at folk skal få det best mulig - enten det handler om «veier, skoler eller sjukeheimer». I Liv Signe hadde de en meget god og engasjert talsmann. Og hun var - og er - verdikonservativ.
Denne boken gir et blikk inn i politikken. Hva som skjedde, hvilke avgjørelser som ble tatt og hvilket slit det er mange ganger for å få det hele til å henge sammen. I politikken er det resultatene som teller.
At hun ble usatt for en lite hyggelig SMS skriver hun også om. At noen tenker ut og sender en slik melding til et menneske som står på og kjemper for andre, forteller hvor utsatt og sårbare politikere er. Både før, under og etter hendelsen er det bare dumt, men Liv Signe skal ha pluss for at hun ikke putter dette under en stol. Det hører med til historien.
Jeg liker Liv Signe Navarsetes bok. Den er skrevet på et herlig nynorsk som får en urbanist til å kose seg over språkbruken. Den er direkte, frisk og beskrivende. Inne i boken er det også noen bildelegg som tar oss med gjennom Liv Signes liv - fra barnefoto til Statsråd rundt kongens bord.
Akkurat slik det skal være i en autorisert biografi.
Jørn-Kr. Jørgensen