Tømmermannen fra Krakow

Noen gang finner en leser det som gjerne omtales som «en perle av en bok». Vi har alle møtt på slike bøker; bøker som snakker spesielt til oss i vår situasjon eller som har et handlingsmønster som treffer oss akkurat der det skal.

Slik er det med boken «Bare en jobb» av Ole Thorstensen, nylig utgitt på Pelikanen Forlag. Den handler om tømmermannen fra Norge som la ut på langferd og ble tømmermann og bygningsarbeider i Krakow i Polen. Han gjorde det altså omvendt av det vi leser og hører om at polske arbeidere reiser til Norge for å få jobb, så reiste Thorstensen andre veien. Det er modig, spennende og ikke så lite dristig gjort, men også et eksperiment han rapporterer om i foreliggende bok. Rapporten er et glimrende stykke arbeid.

Ole Thorstensen sier selv i boken «at grunnen til at jeg reiste fra Norge til dette taket i Krakow, er for å se hvordan de jobber, og oppleve hvordan det er å jobbe sammen med dem»(polske arbeidere).

Det er sagt at man ikke skal trekke andre menneskers motiver i tvil, men etter å ha lest Ole Thorstensens til dels medrivende bok, tror jeg nok han må ha hatt et ønske om å lære, se, få bekreftet eller avkreftet sine fordommer og kanskje aller mest fått tilfredsstilt sin nysgjerrighet. Det er få som legger ut på en slik ferd uten å ha dypere motiver – og interesser.

Gjennom boken får vi følge Ole Thorstensen i en ganske interessant prosess: å søke jobb som tømmermann i et fremmed land. Vi kan skimte – og vel så det – hvilket strev polske arbeidere må ha hatt og har for å få jobb i Norge, og hr. Thorstensen står før han aner det midt opp i det samme slitet, den samme runden, den samme usikkerheten – og med de samme spørsmålene.

Etter en uendelighet – nærmest – av kaffekopper og samtaler får han endelig jobb på et byggefelt i utkanten av byen. Han får nye kolleger og han lærer en hel masse om kultur, væremåter, måter å gjøre ting på innen sitt fag og ikke minst møter han mennesker av kjøtt og blod med den samme yrkesmessige erfaringsbakgrunnen som han selv. Det er det som utgjør fellesskapet på arbeidsplassen, for språket er det verre med. Enskjønt får Ole en god kollega som kan engelsk og som han også omgås med privat. Det gir han en enda større forståelse for den alminnelige polakk som gjør alt for å overleve i et land som setter stadig høyere krav – til nær sagt alt. Akkurat som i Norge, men med et litt annet fortegn og forutsetninger. I Norge mangler vi ikke penger og lønningene er høye.

Vi får være med Ole på arbeidsplassen, på taket hvor noe av jobben er å skjære til takplater, lister og annet som skal passe sammen i husbyggingen, og vi får møte de refleksjonene han gjør gjennom arbeidsmoral, byggeskikker og materialer. Tilsynelatende høres dette ganske uinteressant ut for en bokleser, men Ole Thorstensen gjør dette stoffet levende for oss og tar leseren med inn i en verden få av oss får anledning til å ferdes. Det gjør boken til en gullgruve for den som vi vite – og vite mer.

Men først og fremst er dette en bok om mennesker, om kulturmøter og om interessante refleksjoner som strekker seg over vegger og tak og gjør innholdet til en slags sosiologisk studie over det å være norsk arbeider i Polen og de til tider uoverstigelige problemer polske arbeidere støter på. Dette gjør arbeidet vanskeligere enn det behøver å være; ut fra Thorstensens observasjoner mangler de polske arbeiderne planlegging. Eller kanskje de polske bygningsarbeiderne hadde en plan Thorstensen ikke oppdaget? Det er noe av dette som kalles «arbeidskultur».

Mot slutten av boken avlegger forfatteren en visitt i bydelen Nowa Huta som er polsk og betyr «nyt stålverket» – hvor han besøker en skole for å lære mer om håndverksopplæring i Polen. Ikke noe sted kan han få et bedre innblikk i dette enn nettopp i Nowa Huta – en bydel det nesten ikke snakkes om lenger offentlig.

Nowa Hutable grunnlagt som by i 1949 med det formål å skape et sterkt industrisentrum. I 1951 ble den en del av byen Krakow. Opprettelsen av Nowa Huta hadde ved siden av rent industrielle grunner primært ideologiske hensikter: Krakow var historisk sett preget av katolsk konservatisme, og ved å tilføre byen et stort antall industriarbeidsplasser ønsket det polske kommunistiske regimet å styrke byens forhold til den nye samfunnsordningen.

I 1954 åpnet Vladimir Lenin-stålverket i Nowa Huta. 20 år senere var dette blitt det største stålverket i Polen, og utover 1960-tallet vokste byen kraftig, og det monumentale bysenteret ble etter hvert omkranset av store leilighetskomplekser. På 1970-tallet nådde den årlige stålproduksjonen 7 millioner tonn. I tillegg til stålverket kom Polens største tobakksfabrikk og en stor sementfabrikk.

Utover 1980-tallet ble Nowa Huta rammet av den polske økonomiske krisen, og all vekst stoppet opp. Stedet ble åsted for store demonstrasjoner i regi av den nystartede frie fagforeningen Solidaritet og Nowa Huta fikk dermed en viktig rolle i den oppstanden som til slutt førte fram til de delvis frie valgene i Polen i 1989. Det er en spennende historie som også førte til at lederen for Solidaritet, Lech Walesa, fikk Nobels fredspris i 1983. Han ble også valgt som Polens president og satt i perioden 1990 til 1995.

Ole reiste til Polen for å lære. Det er det utvilsomt at han gjorde, selv om oppholde godt kunne ha vært lenger. Han reflekterer mye både i og mellom linjene, og teksten gjennomsyres i deler av den kjærligheten han på kort tid opparbeidet til de polske arbeiderne både i Krakow og i Norge. Det han gjorde var både nytt, spennende og annerledes. Å gå nye veier er alltid – nesten – også morsomt.

Det er vanskelig å si hvem som har noe å lære av hvem, men Ole Thorstensen har med denne boken vist og lært fra seg en hel masse som uten tvil kan komme nordmenn til gode. Derfor er den «en perle av en bok» som jeg anbefaler på det varmeste.

Det var nok «mer enn en jobb» han reiste til Krakow for å gjøre – og et minne for resten av livet.

Jørn-Kr. Jørgensen