Når et politihjerte banker

Det foreligger ikke for mye litteratur skrevet av politifolk om deres hverdag. Derfor bør enhver ny bok hilses velkommen. Seriøse bøker om politiyrket er både til nytte og glede; de dekker et informasjonsmessig behov publikum om ikke har krav på, så i hvert fall noe mange vil ha interesse av å sette seg inn i. Autentiske politibøker forteller nemlig noe om livet som sjelden blir åpenbart for Kari og Ola Nordmann.

Nå har politipensjonist Kim Anne Hiorth skrevet en bok med den innbydende tittelen «Politihjertet – historier fra et liv i uniform» og fra første til siste side forteller hun åpent, ærlig og sannferdig om sitt liv som politi i Oslo. Det er så langt fra eventyr og kulørte bilder. Snarere realisme og alvor til dyp ettertanke for samfunnet i dag, Stortinget, Justisdepartementet, Politidirektoratet, den enkelte politimester i Norge – og den oppvoksende slekt. Dette er alvor presentert på en usedvanlig hjertevarm måte, men likevel ikke inntullet i vatt og sentimentalitet. Til det har de mange opplevelsene langs Hiorths kronglete politilandevei vært for alvorlige til at hun har latt dem ligge ubearbeidet og ufortalt. Hun presiserer selv i forordet at navn og steder er forandret slik at ikke noe er gjenkjennelig.

Med et åpent hjerte og god vilje forteller Hiorth om sitt politiliv. «Mitt slagord er: Vilje slår talent», skriver hun og setter på den måten en spennende tone for hele bokens innhold. «Vi (politiet) får et innblikk i menneskers livssituasjon som de fleste andre ikke får», skriver hun.

Ikke mindre enn i vel tre tiår gjorde Hiorth tjeneste i politiet – ved ulike avdelinger – ordensavdelingen, avdelingen for organisert kriminalitet, og endelig ved forebyggende tjeneste. «Som politi har jeg sett medaljens bakside», presiserer hun. Det er det ikke vanskelig å være enig i.

Å spre så mye hjertebank som Hiorth gjør i denne boken er et godt stykke arbeid. «Noen historier er for sanne til å bli fortalt». Og både hennes politikolleger og andre lesere har mye å lære av de historiene og episodene hun forteller om. Det handler ofte om å strekke seg – og om å strekke seg enda litt lenger. La hjertet banke litt hardere.

Hiorth begynte i politiet i 1992. Da hadde politiet fremdeles en spesiell type reiseskrivemaskiner som kontormaskiner hvor det ble skrevet avhør. Og så har hun fulgt utviklingen inn i dataalderen hvor så godt som hver patruljebil har all verdens teknisk utstyr som dekker en teknologiske verden fra A til Å. Trikset ligger i å få det til å fungere som det skal. Hiorth leste kartreferanser og holdt seg oppdatert og lærte på den måten hovedstaden å kjenne – spesielt området rundt Majorstuen hvor hun tro sine første politisko.

Allerede i første kapittel forteller Hiorth om livets beinharde realiteter ved et husbråk med foreldre, små barn og rus. Det er til å grøsse på huden av hva vi voksne er i stand til å gjøre med barna våre, men helt usentimentalt forteller hun om opplevelser som setter spor i enhver politimanns sinn og hjerte. Det er kanskje derfor det også etter hvert mykner?

Hiorth forteller episoder fra politihverdagen og holder nerven i boken så godt som hele tiden. Det gir både driv og spenst i fortellingen, og til tider får leseren opplevelsen av å være med på de ofte sterke hendelsene. Les dette fortalt av en vanlig norsk politikvinne fra det kriminelle Oslo. Noen vil kalle det med dets rette navn: rystende. Men midt i dette finnes det også solskinnshistorier. Dem deler også Hiorth.

Etter tjenesten ved ordensavdelingen i Oslo kom Hiorth til avdelingen for organisert kriminalitet, og ble der i 13 år.  Det ble en tøffere hverdag enn noen gang i møtet med de mer organiserte kriminelle – motorsykkelgjenger, narkotika, menneskehandel og annet. Den organiserte kriminaliteten byr på så mye, og det er mye å følge med på om politiet ikke skal falle av lasset. Hiorth stod midt i dette. Og en periode jobbet hun med kommunikasjonskontroll; det vi forstår med telefonavlytting.

Det var ved avdelingen for organisert kriminalitet Hiorth kom i kontakt med kvinner med en annen etnisk bakgrunn enn den norske, så da hun kom over i avdelingen for forebyggende tjeneste, var dette et av de arbeidsområdene hun ble engasjert i. «Du må levere», sa sjefen hennes. Hiorth var hoppende glad for å få jobbe med noe som virkelig opptok hennes hjerte.

Hun ble invitert i moskeer, laget kvinnegrupper, reiste internasjonalt og fortalte om sitt arbeid og var en fanebærer i politiet for mennesker og minoriteter som trengte en talskvinne. Det var et godt løft og krevde et hjerte for saken, for det lå mange hindringer i veien: kulturen, språket, skikkene... Men Hiorth tok det på så godt som strak arm og fant en vei å få med sin måte å være på, sin umiddelbarhet, sin åpenhet, nysgjerrighet og sin raushet. Hun bygget og fikk tillit. Akkurat slik politiet ideelt sett skal gjøre.

Til slutt i boken skriver hun: «Noe av det farligste i et menneskes liv tror jeg er å mangle tilhørighet. Å oppleve anerkjennelse, kjærlighet, trygghet og omsorg er noe alle trenger. (...) Være grei mot andre, smile litt og huske på at alle mennesker har en historie.»

Der treffer Kim Anne Hiorth spikeren på hodet. Vi skulle ha hatt flere i norsk politi som henne!

Jørn-Kr. Jørgensen