Arnold Juklerød – mannen som burde vært beskyttet mot seg selv

16.10.2010
Arnold Juklerød – mannen som burde vært beskyttet mot seg selv
Juklerødsaken

ANMELDELSE: Med stor appetitt og vidåpne øyne, rev jeg opp konvolutten fra Tell Forlag som jeg visste inneholdt boken om Arnold Juklerøds «liv og virke» ført i pennen av psykiater Thorbjørn Vatnaland. I en bokhandel ble jeg oppmerksom på at boken hadde kommet, og nå lå den mellom mine hender klar til gjennomlesning og etterfølgende omtale.

Jeg begynte å lese, og kom fort til en uttalelse fra Juklerød under et morgenmøte om at dersom han ikke slapp fri øyeblikkelig fra Gaustad sykehus med opphevet diagnose (etter å ha blitt tvangsinnlagt), så «skal jeg gå igjen i norsk psykiatri i flere år fremover» (1974).

Min bakgrunn for å skrive og mene noe om denne boken, er en dyp og ekte interesse for norsk psykiatri, 10 år i psykoanalyse og et langt forfatterskap – bl.a. biografien om Arnold Juklerøds «hovedfiende», professor dr. med. Nils Retterstøl, samt en bok om min egen psykoanalyse og et 20-talles andre bøker om ulike emner fra Frelsesarmeen til sirkus.

Det var interessant nok - ifølge boken – ikke Retterstøl som satte den første diagnosen på Arnold Juklerød (1971). Det var det hans forgjenger i stillingen som direktør ved Gaustad Sykehus, professor Ørnulv Ødegård og behandlende psykolog, som gjorde. Han karakteriserte Juklerød som paranoid (religiøs kverulant type). Senere ga Nils Retterstøl og medarbeidere Arnold Juklerød diagnosen kverulantparanoia.

Når jeg så har lest Vatnalands bok, sitter jeg med en vond smak i munnen og en dårlig følelse i hjertet. Vatnaland velger et grep som handler om å utlevere Juklerød og hele hans liv og nærmeste slekt mellom to permer. Det er trist lesning.

I «Juklerødsaken» kan den som vil, lese hva Juklerød sa og gjorde, hva han skrev og mente, om hans nederlag etter nederlag, om hans tap etter tap, om hans bibelsprengte liv og misforståtte bruk av bibelsitater og Guds ord – og om tvangsinnleggelser og et stort antall sykehusinnleggelser. Til tider krysser Vatnaland alle intimitetsgrenser og forteller hva som foregikk mellom Juklerød og hans hustru – og barn - i «det innerste rom».

Thorbjørn Vatnaland velger å utlevere en psykiatrisk pasient. Det reiser seg en mur av spørsmål: Har han ikke et øyeblikk tenkt på at Juklerød har tre barn som skal lese dette og at det han skriver blir stående for «all framtid», selv om de aldri så mye har medvirket til samarbeid? Har han ikke tenkt på at det er lite som er så sterkt som det trykte ord? Har han ikke tenkt på at vi har med et fortvilet og sykt menneske å gjøre? Det er trist, leit og forstemmende. Jeg vet det ikke, men jeg vil tippe at Nils Retterstøl ville ha skammet seg til skinnet. Nettopp fordi en psykiatrisk pasients liv ikke egner seg for offentlig skue og innsyn, og bl.a. fordi vi alle har en rem av huden til selv den sykeste av de syke, valgte Retterstøl og jeg i hans biografi bare å nevne Arnold Juklerød med tre setninger. «Ingen detaljer eller avsløringer kommer her», skriver vi.

Saken om Arnold Juklerød begynte med protester mot fraflyttingen av en skole i Telemark – med en nærmest uendelig rekke av avisinnlegg hvor Juklerød skrev og raste, lekset opp bibelsitater og til slutt så hele verden og alle som bort i den som sine fiender – som motstandere og motarbeidere. Det skal ikke mye kunnskap innen psykiatri og psykologi til for å forstå at dette er sykt, og at mannen for lenge siden burde ha vært beskyttet mot seg selv i et forsøk på å spare ham selv og hans nærmeste. Det hviler et særskilt ansvar å trykke det folk skriver, og når Thorbjørn Vatnaland til de grader krafser rundt i Juklerøds liv i en bok som er en smule usammenhengende redigert, men med mange faktaopplysninger – er det grunn til å være på vakt.

Jeg tror ikke at Vatnaland har skrevet noe spesielt galt, men han trekker inn mange akser – både psykoanalytikere og forfattere; til og med Henrik Ibsens skuespill analyseres inn i Juklerøds liv. Er det en form for psykologisk autopsi Vatnaland har forsøkt å foreta, synes jeg det er mislykket.

Arnold Juklerød var et fortvilet menneske som kjempet en håpløs kamp mot seg selv og sitt sinn. Av Nils Retterstøl fikk han som skrevet diagnosen kverulant-paranoia og det ble uttalt at Juklerød var farlig.

I boken opplyses det at Thorbjørn Vatnaland var Arnold Juklerøds lege, og om dette har han altså skrevet bok. Her er det noe, det må være noe, som ikke stemmer. Har en lege utlevert sin pasient? Har en lege valgt det infame grepet å fortelle om sin pasients tanker og liv, da er det grunn til å reise et spørsmål om Vatnaland fortsatt bør få ha sin lisens og hvilken psykoterapeutisk skole ha har gått. Dette er ikke bra.

Arnold Juklerød gjorde seg helt umulig på Gaustad sykehus. Han okkuperte deler av et hus, slo opp telt på gressbakken – ville for enhver pris få forandret på diagnosen og få strøket at han var farlig. Jeg tør ikke mene noe verken om diagnosen eller om hvor farlig han var; jeg hadde kun et kort møte med ham og da virket han helt adekvat. Men at sinnet skifter – og at lys kan bli til mørke, og varme og vennlighet til kokende sinne og stormfull aggresjon, vet alle som har levd sitt eget liv med skiftende stemninger og inntrykk. Det er gradene av dette som utgjør forskjellen.

Jeg undrer meg over boken om Juklerødsaken. Arnold Juklerøds tre barn signaliserer gjennom teksten stor kjærlighet til sin far som farsskikkelse, og det Vatnaland gjør er et forsøk på å svekke dette bildet ved å trekke fram alt det som er vondt, vanskelig og leit. Rett ut sagt: Boken om Juklerødsaken er dyneløfting av verste skuffe.

Har ikke Vatnalands bok noen verdi etter min oppfatning? Jo, som et svært prematurt dokument som ikke burde vært lagt på bordet nå, har den verdi. Og for ettertiden vil den ha verdi, men ikke for nåtiden. Boken er rett og slett for tidlig skrevet i forhold til de faktiske hendelser. Å se klart på nært hold tidsmessig er ikke lett. Dessuten rammer den de som har nære relasjoner til hovedpersonen på en måte som ikke er spesielt heldig. Riktignok medvirker Juklerøds eldste sønn i deler av bokens slutt, men for meg blir det noe haltende, selv om jeg ikke et øyeblikk mistror motivene. Alt tyder på at de er edle, men det er igjen dette med virkningene publisitet har og får; som et tog som ikke vil stoppe.

Arnold Juklerød lovte at han skulle gå igjen i norsk psykiatri, og om jeg ikke kan si noe annet, så kan jeg uten videre slå fast at han holdt ord i denne saken. Fremdeles lyder hans navn med stille undring i norsk psykiatri, men boken til Thorstein Vatnaland gjør ikke dette noe bedre. Snarere blottlegger han et liv som forskerne, analytikerne og ettertiden vil kunne fortelle oss mye mer om. Slik er det med all sann historie og vitenskap – den gjør seg best med tid og rom og års avstand. Det har ikke Thorbjørn Vatnaland.

BOKFAKTA:
Juklerødsaken
Forfatter: Torbjørn Vatnaland
ISBN: 9788275223812
Forlag: Tell forl.
Språk: Bokmål
Format: Innbundet
Trykket: 2010
Utgitt: 2010
Sider: 290
Nivå: Voksen

Jørn-Kr. Jørgensen

Redaktør -

Stikkord i denne artikkelen
Jørn-Kr. Jørgensen, Juklerødsaken,

Nyheter

Anne Fossen debuterer med mørke og tankevekkende dikt

Anne Fossen debuterer med mørke og tankevekkende ...

Anne Fossen, en 52 år gammel musiker, ...

Å finne sin egen stemme gjennom dikt

Å finne sin egen stemme gjennom dikt

Elise Fotland er en søkende, sensitiv ...

Å gje slepp på ein gard etter femten generasjonar

Å gje slepp på ein gard etter femten gen...

«I femten generasjonar før meg har mine ...

900 år med stavangerhistorie

900 år med stavangerhistorie

Museene i Stavanger slår til med jubileumsutstilling ...

Bringsværd får St.Olavs Orden

Bringsværd får St.Olavs Orden

Hans Majestet Kongen har utnevnt forfatter ...

Teater og revy

«Århundrets viktigste amerikanske teaterstykke» inntar Nationaltheatret

«Århundrets viktigste amerikanske teaterstykke» ...

Våren 2025 kan det norske publikummet ...

Rørende, morsomt og filosofisk på samme tid

Rørende, morsomt og filosofisk på samme ...

Benedicte Izabell Ekeland bergtok og begeistret ...

Myrkdalen møter hausten med latter

Myrkdalen møter hausten med latter

Siste helga i september kan du få trimma ...

Ibsenhøst på Nationaltheatret

Ibsenhøst på Nationaltheatret

Ibsen, Garborg og Grieg får en real ...

Nationaltheatret – Oslos og Norges storstue for edel kunst

Nationaltheatret – Oslos og Norges storstue ...

Nationaltheatret i Oslo sentrum, mellom Nationaltheatret ...