Sola skinner over oss alle når den først finner det for godt å vise sin overlegenhet overfor andre værtyper som skyer og storm. For de fleste vil solskinn bli sett på som noe udelt positivt, men for Sol-Mari Langhelle (f. 1990) forholder det seg ikke nødvendigvis slik. Med diktsamlingen ”Me har sett sola” nyanserer hun totalbildet ganske betraktelig: Død og en verden i mulig oppløsning er sentrale tema.
- Jeg synes ikke at ”Me har sett sola” lyder særskilt optimistisk. Alle har jo sett sola. Vi lever under den. Uten sola hadde ingen av oss vært her. Uten at vi tenker på det til daglig skal vi alle dø. Det er lett å kjenne seg liten og ubetydelig når vi prøver å ta inn over oss hvor mange vi egentlig er, og har vært, som har sett sola i løpet av den tiden mennesket har levd på jorden. Mine tekster handler ikke primært om å dø, men om å ta inn over seg at det er noe som rammer oss alle i så vel nåtid som framtid. Spørsmålet vi da kan stille oss, er hvilken rolle livene våre spiller? Vi kan miste livsgnisten når vi innser at i den store sammenhengen har vi en minimal betydning. Verden går videre uten oss. Om vi ikke hadde blitt til, hadde ingen savnet oss. Dersom meningsløsheten blir framtredende i livene våre, blir det ikke noe stort poeng i å leve videre, sier Langhelle.
Sett i et slikt perspektiv gir valget av titteldiktet "Me har sett sola" seg selv:
Me har sett sola
i framande land
saman skal me
gå (ut) i skogen
og grava
grava vår
Stille skal me sitja og venta
i skuggen
i håpet
om at nokon andre vil ta
plassen vår
og legga seg
i grava
for oss
- Jeg håper alle som liker å lese lyrikk, vil ha utbytte av boken. Den er kanskje ikke noe for dem som liker dikt på rim og forventer at alt skal ende godt, men budskapet er heller ikke det motsatte om at alt skal gå dårlig, sier Langhelle.
Noen av diktene hennes er mer optimistiske enn andre og viser en slags sorgfrihet og glede over bare å være i live. For enkelte tekster kan det ha noe for seg å se nærmere på hennes tolkning for ikke å ta den proklamerte undergangen helt bokstavlig som i ”Overkokt”:
Overkokt
Som når egget har kokt
for lenge
og du ikkje vil eta det
og det
får alt til å rivna
og du veit ikkje
kva som må til
for å lima
livet i hop att
Slik kjennes det
og eg veit at verda
vil gå i
oppløysing
- I diktet ”Overkokt”, hvor vi blir fortalt at enden er nær, er temaet egentlig hvordan en liten bagatell, som det overkokte egget, kan bety så utrulig mye for enkelte at det er som om hele dagen er gått til helvete. Samtidig prøver jeg å vise at egget til sjuende og sist ikke spiller noen rolle, siden det er så mye annet i livet som betyr utrolig mye mer. Det hele koker ned til at fortelleren blir opprørt over å skape seg over noe så tåpelig som et egg når han samtidig antakeligvis har en hel pakke stående i kjøleskapet. Han kan ikke ha det bra med seg selv når han lar et egg få slike alvorlige konsekvenser, forklarer Langhelle.
Hun er født og oppvokst i Vaksdal i Hordaland. Etter å ha arbeidet tre år på både sykehjem og som personlig assistent, begynte hun i høst å studere nordisk ved Universitetet i Bergen. Å skrive er en naturlig del av hverdagen hennes. Hun er glad i å reise og var sist fem måneder i India. Hun har tidligere vært på turer til Afrika og Midt-Østen. Men akkurat nå er det hvordan boken hennes vil bli mottatt som opptar henne.
- Jeg håper diktsamlingen vil skille seg ut ved at den oppfordrer leseren til refleksjon. Tekstene er verken ment som ren underholdings-, nytelses- eller nyttelitteratur. Dette er langt fra noen solskinnshistorie, avslutter Sol-Mari Langhelle med en kort latter.
Christian W. Holst