Mens Norge og andre allierte land fortsatt hyller sine helter fra 2. verdenskrig, bøyde det tapende Tyskland nakken i vanære, fortiet sine ugjerninger, ignorerte hjemvendte krigsfanger fra Sovjetunionen og lot den nye generasjon tyskere leve i uvitenhet om hva som hadde hendt. Med ”Adolfs barn” forteller Klaus Hennig (f. 1941) om sin vanskelige oppvekst og tar samtidig et durabelig oppgjør med unnfallenheten og sviket.
- Vi som er født under krigen og vokste opp i den harde etterkrigstiden, fikk en bagasje med på veien som er langt unna normalen. Det har vært lite fokus på det millioner av barn i Europa opplevde i denne perioden. En stor del av foreldregenerasjonen forsømte seg overfor sine barn gjennom taushet eller løgn om den nære fortid. Vi vokste opp historieløse. Selv om vi for det meste lever i nuet, eier vi fortiden om vi vil eller ikke. Her ligger en del av identiteten vår. Vi må kjenne vår egen historie og lære av den for å komme videre. Det er viktig for våre barn og kommende generasjoner at vi ikke glemmer, sier Hennig.
Vi finner Hitlers barn milevidt utenfor Tysklands grenser: barn født av foreldre som var aktive medløpere til den nazistiske okkupasjonsmakten: Nordmenn som medlemmer av Nasjonal Samling, myndighetspersoner fra land som Frankrike, Italia og Nederland for å ha nevnt noen. En ytterligere grunn til at tausheten fikk råde, var starten på den kalde krigen hvor allierte makter med USA i spissen tok tyske krigsforbrytere inn i sin tjeneste eller ga dem et skjulested i Sør-Amerika. Etikk og moral og behovet for åpenhet stod lavt i kurs.
Det har vært en meget lang prosess for Klaus Hennig å ta fatt på sitt bokprosjekt. Temaet ble reist allerede i 1985 da han inviterte sin søster Ute til Norge på ferie.
- Min kone og mine barn var pådrivere. En biografi er svært personlig, berører ens intimiteter. Skal den virke troverdig, må den være dønn ærlig. Man henger opp skittentøyet sitt på den offentlige klessnoren. Dette krevde en lang modningsprosess for mitt vedkommende som først var avsluttet da jeg begynte pensjonisttilværelsen. Først da jeg i manus gikk over fra første til tredje person, fikk jeg nærhet til stoffet. Det gjorde også noe med meg; skrivingen føltes som en renselse, fortsetter Hennig.
For ham ble det et hinder å definere en målgruppe. Både innhold og form måtte eies av ham. Hans budskap er at vi ikke må glemme.
- Vi må forholde oss til fortiden, uansett hvor mørk den måtte være, og se betydningen av dialog. De unge kan og vil tilgi de eldre innenfor visse grenser dersom de slipper unna taushet eller løgn, forsikrer Hennig.
Det var først i ungdomstiden at han begynte å grave i familiens og landets nære fortid. Han finner Adolf Hitlers ”Mein Kampf” på loftet og konfronterer sin mor med påstanden om at hun har tatt vare på boken som et klenodium.
- Som impulsstyrt og rebelsk femtenåring ser man som regel bare sitt miniunivers. Mors svar var at alle var med på det. Jeg følte likevel at jeg reagerte riktig. Sett i ettertid var jeg nok vel hard mot mor. Men det som ikke har myknet over tid, er mitt syn på alle løgnene og fortielsene. Omfanget er grundig dokumentert i nyere historiske verk, spesielt Daniel Stahl`s ”Nazi Jagd" som ble utgitt i år. Den er i sin helhet basert på frigitte dokumenter og arkiver verden over, fastholder Hennig.
Som barn kom han nær innpå stefarens sønn fra et tidligere ekteskap som tilbrakte mange år i russisk fangenskap til tross for at han bare var en menig soldat.
- De som kom hjem lenge etter krigens slutt, ble ofre for den nasjonale skammen og vekket til live folks dårlige samvittighet: Et folk som hadde begynt å glemme for å komme videre uten et reelt oppgjør med fortiden. En nasjon som hadde resirkulert den gamle makteliten for å bygge opp landet på nytt. Det finnes ingen statistikk over hvor mange fysiske og psykiske krigsinvalider som tok livet sitt etter hjemkomsten eller druknet sine traumer i alkohol. Vi gjenkjenner dette i krigsseilernes skjebne her hjemme. Min stebror fikk overhodet ingen hjelp, konstaterer Hennig.
Det har vært både tøft og befriende for ham å skrive boken, og han er spent på reaksjonene. Nordmenn vet lite om dagliglivet på den andre siden, hevder han som selv har vært norsk statsborger i snart 50 år.
- Oppbruddet fra Tyskland skjedde både fysisk og mentalt da jeg dro til sjøs i femtenårsalderen. Da jeg kom hjem etter nesten seks år ute, klarte jeg ikke å leve i kø, jage etter karriere og hamstre statussymboler. Jeg ville ha et annet liv. Det jeg så på som livskvalitet, lå her oppe i nord. Jeg har aldri vært et urbant menneske, og det er få land som kan by på så mye nærhet til en enestående natur som Norge. I Oslo kan vi glede oss over kulturlivet, seile på fjorden, jakte og fiske eller gå på ski. Å nyte alt dette sammen med familie og venner, er for meg å leve livet, avslutter Hennig.
Christian W. Holst