Faber er en rik advokatbaron med et stort kontor og et digert skrivebord i mahogni. En dag blir han til sin fortvilelse lurt til å tilbringe ferien sammen med sin halvsøster og ni år gamle nevø, som han ikke har sett på flere år. Der møter han sine største utfordringer til nå, som «fange» i et hus fylt til randen av mennesker. En historie med forviklinger, latter og hjertevarme.
På denne måten blir leserens oppmerksomhet fanget av Anette M. Walstads (f.1987) bok Advokatbaronen. Historien har hatt litt tid på å modnes, for som Walstad forteller:
– Advokatbaronen er en videreutvikling av en fortelling jeg skrev som barn. Jeg tror ideen aldri helt slapp tak i meg.
Inspirasjonskilden var lillebroren min, Erlend. Jeg skrev boken til han da han var ni år gammel. Jeg ønsket å gi han noe som han kunne kjenne seg igjen i, glede seg over og som vi hadde felles. Han bidro med mange gode ideer og streng tilbakemelding dersom deler av fortellingen ikke fungerte. Det ble mye latter ut av det.
– Tittelen er kallenavnet på advokaten Faber og sier mye om hans syn på seg selv. Faber virker jo å ha et ganske stort ego, fortsetter Walstad.
Bak alle forviklingene og latteren, ligger det også et budskap.
– Alle mennesker har flere lag som man kanskje ikke ser ved første øyekast. Derfor er det så viktig å ikke avskrive noen på bakgrunn av fasade. Noen mennesker trenger et barns øyne for å kunne vise hvem de er, sier Walstad.
– Boken er beregnet på barn i skolealder. Selv om den er rettet mot barn, håper jeg at voksne også vil like historien. Den egner seg både til fine lesestunder med familien og til lesing på egen hånd.
Advokatbaronen er Walstads første bok. Hvilke forventninger har hun til bokutgivelsen?
– Jeg har ingen forhåpninger om å bli en berømt forfatter, men det å kunne holde min ferdige, innbundet bok i hånden er veldig spesielt for meg. Som barn skrev jeg i utslitte skrivebøker på trappa om sommeren, i bilen på vei til hytta og om natta (når jeg egentlig skulle sove). Jeg bar alltid med meg en liten notatbok slik at jeg ikke glemte ideer når jeg fikk dem. For meg er det å skrive en måte å slappe av på og vandre inn i en annen verden. Så er det bare å håpe på at barn vil ha like stor glede av å lese boken, som jeg har hatt av å skrive den.
Svein Kåre Gunnarson