Vi har alle en forunderlig evne til bare å huske de gode opplevelsene og fortrenge de vonde. Slik er det også for 50-tallet som Engwall Pahr-Iversen (f. 1944) har gransket år for år for med stavangerpatriotens varme blikk uten å miste det nasjonale og internasjonale perspektivet av syne. Boken heter kort og godt ”50-tallet”.
- De såkalt glade femtiårene var en hard og traurig tid for folk flest. Fredsbegeistringen gikk etter hvert ut på dato. Den kalde krigen mellom stormaktene dominerte nyhetsbildet, og her hjemme opplevde vi et klassedelt køsamfunn. Rasjoneringskortene var her fortsatt, og det var lange ventelister for å kjøpe bil og skaffe seg telefon. Men samtidig evnet vi å glede oss over de små ting som to kilo appelsiner fra jule- og amerikabåten ”Stavangerfjord” da den la til Skagenkaien. Dette er epoken jeg selv vokste opp i og som bestandig har fascinert meg. Hva var det egentlig som skjedde? spør Pahr-Iversen og gir selv vidtfavnende svar.
I 1954 var han til stede da det ble holdt et skøytestevne på Mosvannet, og skøytekongen Hjalmar ”Hjallis” Andersen trakk rundt 25 000 entusiastiske tilskuere ut på isen. Men var det trygt? Mildværet var tilbake. Etter bare noen få runder med Hjallis ble folk oppfordret til å redde seg i land. Året før var han på tribunen da Viking ble norgesmester.
- Mitt utvalgskriterium er om jeg selv vil like å høre historien. Dersom svaret er ja, forteller jeg den til andre. Det hender også at jeg driver min egen form for spørreundersøkelser for å lodde interessen. Anløpene til ”Stavangerfjord” er for eksempel et kjært minne som mange vil høre mer om. Ekstra dramatisk ble det da den som julebåt i 1953 mistet roret under full storm i Atlanteren. Mens Alf Prøysen sang om at alle hadde et søskenbarn på Gjøvik, gjaldt det snarere for siddisene at alle hadde en slektning i Brooklyn. Det er rart å tenke på at passasjerlistene på amerikabåten ble offentliggjort i avisen for at folk skulle finne ut om det var noen om bord som de kjente? undrer Pahr-Iversen.
Fortellingene hans spenner over et bredt spekter; fra en mekaniker som stjal en jetjager på Sola flyplass og fløy av gårde, til Josephine Baker som til stor til skuffelse for mange opptrådte påkledd i misjonslokalet Bethania. De store samfunnsdebattene gikk heller ikke upåaktet hen rundt den lokale andedammen, som da professor Ole Hallesby i januar 1953 slynget følgende kraftsalve utover eteren: ”Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden; du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?”
- Mange troende i misjonsbyen Stavanger stod nok nærmere Hallesby enn hans motstander Kristian Scheldrup, men det vekte nesten like stor forferdelse da vår alles barnebokforfatter Anne-Cath Vestly våget å påstå i barnetimen at barna faktisk oppholdt seg i mors mage før de ble sluppet ut i verden. Den gjengse fortellertradisjonen på disse trakter var at babyer ble fisket opp av Breiavannet med en havrekavring som agn og lokkemiddel, fortsetter Pahr-Iversen.
I tillegg til fortellinger om smått og stort eller datidens snakkiser, får de mest markerte hendelser for hvert årstall en sentral plass i boken. Allerede i 1951 startet arkitekt og senere byantikvar Einar Heden den lange kampen for å bevare Gamle Stavanger eller ”raben”, som det ble kalt. I 1952 var det åpningen av Hotell Atlantic som endret distriktets karakter. Noen av byens borgere var skråsikre på at synden virkelig var kommet til byen. Men noe Sodomoa og Gomorra-straffedom uteble. Stamgjestene kom tilbake, og folk sov ute - ikke bare hjemme.
Engwall Pahr-Iversen har hentet mye av stofftilfanget fra de gamle årgangene av Stavanger Aftenblad og ikke minst Rogalands Avis (RA), hvor han var ansvarlig redaktør fra 1978-90. Byarkivet er også blitt flittig benyttet. Fra 1953 og utover er hans egen hukommelse såpass frisk at han hadde en god peiling på hva han skulle lete etter. Med utgivelsen av ”50-tallet” markerer han faktisk sitt eget 50-årsjubileum som journalist og forfatter.
- Jeg begynte for alvor å skrive i 1962-63 da jeg var utvekslingsstudent i USA og medarbeider i skoleavisen. Året etter var jeg redaktør av Blårussens to aviser i Stavanger og dessuten kinoanmelder i RA, humrer han.
I gjennomsnitt har han i løpet av de siste seks-sju årene fullført et par bøker i året, blant dem flere bedriftshistorier. ”50-tallet” er noe han har gjort ferdig mellom andre pågående prosjekter. Hva disse konkret består i, vil han ikke røpe.
- Jeg er blitt pensjonist med tilhørende apanasje, men jeg ville nok blitt temmelig uutholdelig dersom jeg ikke fortsatte å jobbe. Nå gjør jeg imidlertid bare det jeg har lyst til. Hver morgen går jeg til mitt kontor og skriver. Øvelse gjør deg ikke nødvendig til mester, men den gjør deg alltid bedre. Å skrive er som å produsere hjemmebrent: Du må ha bøttevis med sats. Har du det, kan du filtrere, sile og skjære vekk til du har et kvalitetsprodukt.
Jeg snakker til dataskjermen mens jeg klimprer på tastaturet. Det er for å finne den rette muntlige tonen, den klangen som jeg synes kler og er den rette for den enkelte historie. Når jeg er på farten med mine kåserier, slutter jeg mens tilhørerne synes jeg skulle fortsette. Det burde være bedre enn å holde på mens de lurer på om jeg ikke snart skal slutte. Det dreier seg alltid om å begrense seg til det essensielle, avrunder Pahr-Iversen.
Christian W. Holst