– Jeg bodde et år på Majorstuen i Oslo, sammen med sønnen min, året før han begynte på skolen, forteller Ann-Tove Moseng. – Det er noe med det året som har preget meg i den grad at det måtte bli en bok ut av det. Det var på en måte det fineste året jeg har hatt, samtidig som det var ille. Sønnen min snakker fortsatt om «da vi bodde i musehullet, mamma.»
– Boken handler om en gutt som ønsker å finne faren sin før han begynner på skolen, slik at han kan fortelle de andre barna at han har en far.
Gutten ønsker også å bli tryllekunstner når han blir stor, og derfor et tryllesett å utøve tryllekunstner med. Han bor sammen med sin fattige studentmor i en leilighet på nitten kvadrat, noe som minner mer om et musehull. Denne kombinasjonen setter i gang en rekke sammentreff som viser seg å bli ren magi.
– Det som var drivkraften og inspirasjonen for boken er denne lengselen etter pappaen sin, mammaen sin, bestefaren, eller rett og slett bare denne voksenpersonene som sviktet dette uskyldige og vidunderlige lille menneskebarnet. Historier vi hører om hele tiden.
Det rører meg langt inne i sjelen at voksne ikke klarer å se sin rolle i forhold til et lite barn. Barn, som må lære seg å forstå de voksne, og ikke omvendt. Barn som må lære seg å bli klok og sterk på egen hånd. Denne altoppslukende lengselen og ubetingede kjærligheten som barnet har og utvikler til den som svikter, og som preger et lite barn for resten av livet.
Jeg venter litt, før Moseng fortsetter: – Jeg har noen setninger i boka, som sier noe om det jeg ønsker å formidle. Det er en av samtalene mellom Jesse-James og mor, der moren sier;
«Du er kanskje ikke mer verdt enn andre, kanskje er det bare mor som synes at du er gull, jeg kan jo bare snakke for meg selv, men jeg vil at du skal huske på det, lille kjære du, at du er ikke verdt noe mindre enn andre heller! Du er av samme verdi, og har de samme mulighetene som alle andre mennesker på denne jord, helt uavhengig av om noen elsker deg eller ikke. Verden er til for deg akkurat slik den er for andre, og ingen i hele verden skal få fortelle deg noe annet.»
– Jeg ønsker å vise hvilken leveregel et lite barn må prøve å forholde seg til da det føler seg sviktet. Lengselens overlevelsesstrategi.
Boken er ikke bare en ren barnebok heller, men kanskje like mye til de voksne. Moseng forteller videre. – Jeg tror at boken er en fin gave til de som vurdere å bli foreldre, skal bli foreldre, eller er foreldre – og den er like fin som gave til mor som en gave til far. Også er det jo en litt morsom fortelling, for barn i alderen
5–12.
– Jeg er redd vi voksne kaster ut av oss ugjennomtenkte ting i blant – enten da barnet kommer med alle sine forundringer om hvordan verden henger sammen, men også at vi prater over hodene deres. Det kan fort sette i gang en rekke tankeprosesser og egne tolkninger av forståelsen for det som sies, hos barnet. Mor fortalte jo at faren til Jesse-James bodde på Mars, endestasjonen for fedre som svikter barna sine. Og Jesse-James drar sine egne slutninger om dette, og spinner tanker om en planet der pappaer bor – pappaplaneten.
– Jeg har ikke lyst å virke hverken belærende eller moralsk overfor lesere, sier Moseng. – Jeg ønsker bare å si litt om savn og ensomhet hos et lite barn, at små barn ikke skulle trenge å bruke livet sitt på å savne noen den har en ubetinget kjærlighet til - savne noen som lever i beste velgående.
– Om noe av det jeg skriver kan gjøre en liten forskjell – i forhold til budskapet mitt – i forhold til savn hos barn – berøre noen som kanskje ikke er dette bevisst – er det alt jeg vil.
Svein Kåre Gunnarson