Er vi like spontant villige til å gi av oss selv som vi forventer at andre uten reservasjoner skal stille opp for oss?
Dette er blant temaene i diktsamlingen ”Drømmer som aldri ble” av Wenche Myrvang Tangen (f. 1959).
- Jeg har følelsen av at diktene mine treffer mennesker på deres hjemmebane. Noen har faktisk hatt tårer i øynene etter å ha fått en opplevelse av å kjenne seg igjen. Mitt budskap er at det finnes lys i de mørke krokene, og at det er kjærligheten som seirer til slutt. Vi må aldri slutte å være medmennesker med respekt og toleranse for hverandre, sier Tangen.
Hun har skrevet dikt siden begynnelsen av tjueårene. Først skrev hun bare for seg selv, men etter hvert ble hun modigere og offentliggjorde noen dikt i lokalavisen. Oppmuntret av gode tilbakemeldinger dukket ønsket opp om å utgi en bok.
- Jeg inspireres av naturen, mennesket og koblingen mellom dem. Naturen gir ofte gode bilder på hva som skjer inni oss når vi opplever ulike livssituasjoner. Videre har jeg også alltid vært opptatt av kontraster og mener blant annet at mennesket ikke kan oppleve glede fullt ut uten å ha kjent på tyngre stunder i livet. Etter stormen kommer stillheten. Alle typer kontraster er velkomne i mitt indre univers, og diktene har alltid vært mitt ankerfeste, fortsetter Tangen.
Hun skriver primært for voksne mennesker og vil bli glad dersom hun gjennom ordene kan være til hjelp for noen.
- Dette er boken som ikke bare ble med drømmen. Ideen til tittelen kom når drømmen gikk i oppfyllelse. Men etter min mening gir den også åpning for at leserne kan tolke selv. Det fødes stadig nye dikt. Tekstene strekker seg over en drøy 10-års periode. Innholdet i dem er basert på en kombinasjon av egne opplevelser og andres levde liv. For oss som er blitt røynt en stund, har livet naturlig nok bestått av opp- og nedturer. Det kan være mye annet som også utløser skrivekløe: et bilde, noen ord eller en samtale kan være nok, men det relateres oftest til de erfaringer jeg har gjort meg, forklarer Tangen.
Blant dikt hun mener er representative for boken, velger hun tekstene ”Hvis jeg døde i morgen” og ”Sterk nok”.
- Det første diktet inneholder et sterkt budskap om å leve her og nå. Ingen vet om morgendagen blir som hverdagen jeg hadde sammen med mine kjære i dag. Det å kunne gi noe positivt til hverandre hver dag, er helt essensielt. Jeg sier ikke det er lett, og kanskje en sterk påminnelse er nødvendig; noe jeg mener dette diktet er. Det andre diktet handler om evnen til å takle sitt liv, både i mørke, gjennom frosne vintre med lite tilgang på varme og sol, via overveldende følelser som flommer over og kommer til uttrykk gjennom gråt, elskov og latter og en inderlig ettertanke når stillheten innhenter oss. Det handler også om å sette pris på øyeblikket og skjønnheten som finnes bare vi legger merke til det, sier Tangen.
HVIS JEG DØDE I MORGEN
Hvis jeg døde i morgen
— hva hadde du da gjort for å gjøre min siste dag
til en solskinnsdag:
— holdt min hånd og foldet den i din
— sendt meg ditt varmeste blikk som sa at jeg var alt
for deg
— holdt dine armer rundt meg og sagt «jeg elsker deg»
med din mykeste stemme
— gitt meg en rose som bevis på din kjærlighet
— vist dine følelser sammen med meg, ledd med meg,
grått med meg, trøstet
— vist din omtanke for meg, oppmuntret meg
— gjort alt som stod i din makt for å glede meg?
Hvis du døde i morgen,
hadde jeg hatt dårlig samvittighet.
STERK NOK (utdrag)
Når e sol heng lågt over grønt lav
og gråe høer,
og lyser over et alter tå gull.
Når e stille sammarsnatt med
harmoniske toner
let inderlig i et magisk landskap.
Da er du som grunnfjellet -
sterk nok -
sterk nok tel å la deg røres
over å være nær.
Hedmarksdialekten skinner ofte gjennom i diktningen. Tangen er opprinnelig fra Elverum, men har bodd både i Oslo og Rogaland før hun på nytt gjorde hedmarking av seg og flyttet til Sollia hvor mannes hennes kommer fra. Hun har godt håp om at diktsamlingen kan sette spor etter seg.
- Jeg er en dyp person. Jeg får tilbakemeldinger på at tekstene mine slår an toner på de innerste strengene. Det er helt sikkert andre som gjør det samme, men jeg mener i alle fall at min styrke er den empatiske evnen til å forstå hva som rører seg bak det jeg ser og hører. Diktene mine gjenspeiler dette, og jeg håper de kan bidra til å gjøre mennesker glade og spre lys og håp for dem som sliter, sier Tangen.
Hennes morfar skrev mye, og hun antar hun har arvet interessen for diktning fra ham. Hun har også glede av å jobbe med toner, foto, malerier og andre kreative sysler ved siden av å være dirigent for et kor.
Christian W. Holst