– Jeg har alltid likt å lese, orientert meg litt innenfor filosofi, psykologi og sakprosa, gjerne notert meg gode poenger, utsagn og ”bilder” til ettertanke, og skrevet halvfordøyde ”grukk”, forteller Jan Gunnar Gundersen ivrig.
– Tilfeldigheter gjorde meg interessert i lyrikk, enkel, altså ikke uforståelig dypmetaforiske, men svingende dikt med tydelig budskap, eller uttrykt som en snerten historie. Ble inspirert av forfattere som f. eks. Gunnar Roaldkvam, Marit Nerem, polo-Per Larsen, Hilchen Sommerschildt, og selvsagt, Andre Bjerke og Herman Wildenvey.
– Etter at jeg hadde samlet all verdens notater om alt og ingenting, slo til slutt flere ideer ned i hodet som rimsmidde former og versesnekrede temaer. Men bok – nei, det hadde aldri i tankene – før det forelå et visst volum i skrivebordskuffen og ikke minst, fikk oppfordringer etter vellykkede opplesninger i festlig lag.
Så langt idéen til boken, men inspirasjonen og drivkraften bak, hva med den?
– Jeg har jo ferdes lenge i det lokale sykkelmiljøet. Yrkesaktiv, som jobbsykler og ikke minst, i en liten klubb som har trent sammen, år ut og år inn for turritt og langturer. Så det er ganske naturlig at bokens hoveduttrykk, del 1 som er kalt ”I Sykkelskyen”, gjenspeiler mye inspirasjon hentet fra disse.
– Det viktige for meg er at leseren skal først og fremst underholdes, i alle fall mens han er i ”Sykkelskyen”. Å si jeg har et budskap vil være for pretensiøst, sier Gundersen, men fortsetter litt tankefullt: – Inspirasjoner til at alle som vil, kan nå sine mål, er imidlertid gjennomgående – og går det ikke alltid like greit, så er det jo mest å le av.
– De to andre delene er såvidt mangfoldige at noen spesiell moral eller retning er vanskelig å fremheve, men kan vel innrømme at ”den gyldne regel” skinner ganske ofte gjennom.
– Jeg har ikke sett noen forfattere, verken nasjonalt eller lokalt, som hittil (Roaldkvam er kanskje noe av det nærmeste) har håndtert sykkel og sykling som tema på denne måten – i alle fall ikke i samme utstrekning, forteller Gundersen.
– Betegnelsen ”Syklamist” i boktittelen bringer kanskje litt vågelige assosiasjoner til en tvilsom ”slamisme”, men er jo bare ment som humoristisk ironisering av en skikkelse med totalt tunnellsyn og underkastende sykkelhengivenhet.
Boken begynner da også med et sitat, en dialog lagt i munnen på Knøttene, der Sofie forklarer Baltus at man oppfatter sykling som en karikatur av livet, og Baltus repliserer lettet at da føler han seg roligere – han var redd det var selve livet.
– Boken har selvsagt innhold som også bør appellerer til en mer allmenn målgruppe, men tematisk frir den jo til en "sykkelbevegelse" som er stor og voksende. Siden diktene er velegnet til å "dras" i godt lag, er håpet at den vil kunne fenge et større publikum enn bare folk med litterære interesser.
- Jeg har allerede fått mange klapp på skuldra for mange av diktene, når jeg har fått anledning til å fremføre dem i små og større forsamlinger. Alltid entusiastisk applaus! Nå er jeg takknemlig fordi en av Norges beste avistegnere, HERB, ville være med som illustratør i boken, og for all hjelp som ble meg til del i hele prosessen. Jeg er stolt av resultatet!
– Når det gjelder forventninger til bokutgivelsen, er de veldig nøkterne. Jeg vet at diktsamlinger sjeldent er noe som tar av. I alle fall ikke for en debutant på et lite forlag, sier Gundersen alvorlig, men fortsetter i optimistisk tone: – Det skal visstnok flaks til for oss å ikke ende blant de presseneglisjerte, men jeg er ganske sikker på at dersom boken skulle falle ned i fanget på en kulturjournalist og som tar ”varen” i bruksmessig betraktning og ser at et stort, syklende publikum ville hatt glede av den – ja, da er det sannelig ikke godt å vite hvor det bærer...
Gundersen runder av med følgende oppfordring:
– Leser ikke dikt, nei? Da skal du virkelig gi deg selv en ny sjanse med denne humørfylte diktsamlingen om den hverdagslige sykkelheltens viderverdige liv og ”med på kjøpet”; – artige, eksistensielle vinklinger og skrå blikk på liv og lære.
Cyckel med c
Tenk så fint det var når cyckel var med c,
var noe verdig, nesten aristokratisk over det.
Og racercyckel - dristig nostalgi som fòr av sted.
Velocipeden, da! Knickers og cap å hilse med!
Min sykkel er en reser, nå med både e og s,
er en Rexus Velo Mondo de Luxe Express,
superlett karbon med Shimano Zero Stress
og på kroppen en dynamisk klistra sykkeldress.
Fins nye ord med c, som rock around the clock,
da tas tida fjella rundt, på en skokk i tunge tråkk.
De trener sammen og kappes, får visst aldri nok.
Tro om de trår til himmels og inn i samla flokk?
Svein Kåre Gunnarson