Mathias Lunde Kristoffersen
Mathias Lunde Kristoffersen har med Cage og Svanens idiotiske verker skrevet en historie om hva som skjer når nesten 30 år gamle menn skriver dagbok, prøver seg på tenåringer og utfordrer samfunnets aksepterte normer. Hvor fikk han idéen fra?
– Jeg tror ideen oppstod gradvis, sier Kristoffersen. Det var ikke sånn at jeg fikk et helt konkret eureka-øyeblikk og satt meg ned for å skrive en roman. Jeg hadde mange bruddstykker av forskjellige historier lagret over flere år. En dag tidlig i 2012 fikk jeg omsider på plass en rød tråd, og etter det skrev jeg sammenhengende i et par år.
– Drivkraften hele veien har vært at jeg elsker å skrive, og jeg elsker å formidle. Jeg har alltid drømt om å kunne gi ut en roman en dag. Den drømmen har jeg båret med meg siden barneskolen, så jeg syntes vel kanskje det var på tide.
Kristoffersen legger vekt på at han har ikke noe budskap i boken. – Dette er ikke høykultur, jeg vil egentlig bare underholde, få folk til å le. Dette er en bok skrevet av en mann som er lei av krim og som synes det er kjedelig å lese Knut Hamsun – jeg har blitt tvunget til begge deler.
– Jeg har heller ikke operert med en målgruppe underveis, jeg har bare prøvd å skrive noe jeg selv ville funnet morsomt og underholdende. Så for meg er målgruppa ideelt sett alle, forteller Kristoffersen, men tilføyer: – I realiteten er det vel kanskje menn i tjueårene?
Det er en litt spesiell tittel – hva ligger bak den, og hvordan var selve skriveprosessen?
– Tittelen ble det som var arbeidstittelen nesten hele veien. Jeg liker titler som man ikke nødvendigvis forstår så veldig mye av før man begynner å lese. Men når man først har kommet to-tre kapitler ut i boken er den ganske logisk. Kristoffersen tar en liten tenkepause og fortsetter:
– Veldig kort fortalt, så er det Kenneth Jan Lagerholt, som helst vil bli kalt for Cage, som har mistet litt retning i livet sitt. Det viser seg at hans kollega, som går under navnet Svanen, opplever noe lignende. Derfor bestemmer de seg for å ta steget ut av gjørma i fellesskap, og skriver dagbøker til hverandre for å følge framgangen (og, aller mest, tilbakegangen).
Skriveprosessen var utrolig morsom. Jeg har lekt meg med den ene sprøe settingen etter den andre, og alltid tenkt ytterste konsekvens. Siden dette er min første roman, har det vært ekstremt lærerikt også. Etterarbeidet har vært det vanskeligste, for det å lese over 289 sider gang på gang kan, i lengden, bli ganske kjedelig og tidkrevende. Særlig når man jobber 100 prosent og vel så det i tillegg.
– Nå forventer jeg at den skal toppe listene på hele Østlandet, og kanskje topp tre på Vestlandet, forteller Kristoffersen alvorlig, men ler det fort vekk. – Neida. Jeg har ganske edruelige forventninger. Jeg håper flest mulig tar sjansen på en ny, ukjent forfatter og leser den. Så kan jeg forhåpentligvis ta med meg både erfaring og rennommé inn i mitt neste bokprosjekt. Rom ble ikke bygd på en langhelg, og det blir ikke et forfatterskap heller.
– Lesere bør plukke opp min bok fra butikkhyllene hvis de trenger noe ungt, friskt og – synes jeg selv – veldig morsomt.
– Kan jo nevne at jeg jobber med en ny bok, da, sier Kristoffersen til sist. – Men den har ingen tilknytning til Cage og Svanens idiotiske verker! Det blir en Knut Hamsun-inspirert krim.
Det siste blir sagt i en tone som tydelig viser at det var en spøk. Skjønt, hvem vet …
Svein Kåre Gunnarson