Det er all grunn til å uroe seg over romanfiguren Aurora. Alt fra hun er lita jente kjenner hun glassbiter som skraper borti magen. Bedre blir det ikke av at livsløpet hennes i vesentlig grad er basert på utdrag fra sanne historier iscenesatt av en forfatter med inngående kunnskap om rusomsorgen. De mest dramatiske hendelsene i boken er likevel oppdiktet. Sonja Mona Syversen (f. 1971) har med ”Knust glass” satt seg ambisiøse mål langt utover å skrive en sitrende spenningsroman.
- Jeg har i mange år betraktet alkoholvansker på nært hold og blitt påvirket så vel positivt som negativt av det: Positivt ved at jeg ønsket å jobbe med faget for å prøve å endre livssituasjonen for mennesker med alkoholavhengighet. Negativt og med stor sorg over å se hva alkohol kan gjøre av skade i et hjem. Jeg har alltid ønsket å hjelpe mennesker til å få det bedre. Det var hovedmotivasjonen da jeg begynte å jobbe som ruskonsulent, sier Syversen.
Hun har vondt av å se de unge som starter med alkohol og stoff tidlig i livene sine uten at de tar faremomentene innover seg. Smerten blir enda større når de mister kontrollen, og rusen tar føringen. Samtidig gleder hun seg over ungdom som ikke fortsetter med rus inn i voksen alder eller som korrigerer kursen når den har tatt feil retning. Hun er særdeles tilfreds over all den flotte ungdommen som aldri prøver narkotika. Heldigvis finnes det mange av dem også.
- Jeg håper romanen ”Knust glass” kan virke rusforebyggende i forhold til ungdom. Veldig mange bøker over samme tema er skrevet av tidligere rusmisbrukere, men da med et underliggende budskap: Det kan gå bra selv om man ruser seg fordi det gikk bra med forfatteren. Jeg ville skrive min fortelling uten en lykkelig slutt. Statistisk sett er det omtrent bare én tredel som klarer seg, mens én tredel fortsetter som før og den siste tredelen av misbrukerne dør. Jeg håper at ungdom ved å lese boka vil skjønne at det som starter med morsom og nervepirrende lek, kan ende fryktelig galt. Jeg ønsker dessuten at boken kan være en faglig kilde for dem som jobber i rusfeltet eller som planlegger å gjøre det, fortsetter Syversen.
Hennes målgruppe er alle med tilknytning til rusfeltet, unge mennesker og familier til rusmisbrukere. Hun tror ikke at boken vil virke som skrekk og advarsel overfor rusavhengige siden de allerede kjenner den tilværelsen hun beskriver i boken på kroppen og ikke trenger å lese om det. Den retter seg mer til dem som ikke vet noe om temaet og som har et ønske om å finne ut hvordan det kan være. Hennes roman gir et realistisk eksempel på hvordan livets skole kan utarte seg. Men det finnes mange eksempler på rusmisbrukere som støter på knust glass.
- Jeg valgte tittelen ”Knust glass” fordi det gir en sår følelse. Barn som vokser opp med rus i hjemmet, går mye rundt med magevondt. Ofte vil magen fungere som en sjette sans som noen barn kan merke selv før det vonde skjer. Smerten i magen representerer også usikkerheten og utryggheten: vissheten om at barnet aldri vet hva det vil møte hjemme eller hvordan dagen vil bli. Glass er skjørt og knuses lett. Glasset blir også et symbol på hvordan barn kan bli ødelagt av en vanskelig oppvekst. Tittelen har dermed en dobbel betydning, forklarer Syversen.
Hun er bevisst på å bruke metaforer for bedre å sette ord på hvordan Aurora mestrer motgangen; som at ”hun kryper inn i Bacardiglasset, dråpene siver inn i sjelen hennes og stryker varsomt over de usynlige arrene”. Aurora kommer også opp i situasjoner hvor sporene blir godt synlige. Hvor ille kan det egentlig gå for en klassisk rusmisbruker?
- Jeg har brukt Aurora som eksempel for å omfavne det som kan skje. Jeg har møtt mange som henne i min tid som ruskonsulent med tilsvarende erfaringer: seksuelle overgrep, prostitusjon, rus, torpedoer på døren, overdoser, feil kjærester osv. Noen har til og med gjennomgått mer, mens det for andre har foregått i mye mildere former. Det finnes heldigvis en del solskinnshistorier i miljøet jeg skildrer. Jeg har møtt noen "Auroraer" som har kommet seg ut av rusavhengigheten og fått en ny start på livet, forsikrer Syversen.
Hun merker liten forskjell mellom å være forfatter og hva hun ellers driver på med i hverdagen. Hun skriver når hun har tid og lyst, ikke for å leve av det. Hun jobber ikke lenger som ruskonsulent.
- Jeg er en trebarnsmor som alltid har likt å skrive og som har sett alkoholavhengighet fra jeg var liten. Jeg har alltid hatt et brennende ønske om å hjelpe andre til å få det bedre, og det er ikke tilfeldig at jeg gjennom min yrkeskarriere har jobbet med psykisk utviklingshemmede, rusmisbrukere, ungdom som har droppet ut av videregående skole og nå barn med adferdsvansker i skolen. Å kunne være et medmenneske, gleder meg mer enn noe annet. Å observere at et menneske klarer å snu livet sitt til det bedre, er en ubeskrivelig god følelse. En følelse jeg ønsker å se mye av framover, avslutter Syversen.
Christian W. Holst