Terrorangrep på en videregående skole i Stavanger er heldigvis ikke daglig kost. Men er det dit vi kan havne dersom vi ikke bevisst styrer samfunnsutviklingen i en mer human retning? I sin fjerde forrykende spenningsroman «Elena» tar Stig Ellingsen opp dette temaet.
¦ Jeg er forferdet over de mange og tragiske skyteepisodene og skolemassakrene i USA. Jeg ønsker at folk som leser boken skal underholdes av en intens handling og samtidig tenke gjennom hvorfor vi ikke har hatt tilsvarende tragiske hendelser i Norge. Dette er et høyaktuelt emne. I 2013 fikk alle skoler og barnehager en ny plan for å avverge nettopp slike skyteepisoder. Budskapet jeg vil ha fram, er at det norske velferdssamfunnet gir mindre grobunn for misnøye og vold, men at det kan endre seg dersom den stadig økende konkurransen skaper mer kynisme og kulde i sosiale relasjoner, sier Ellingsen.
Målgruppen for romanen er fra litt eldre tenåringer til voksne. Tittelen skal skape nysgjerrighet. Elena betyr «det skinnende lys», og leseren skal undre seg over hvem den mystiske og vakre kvinnen er, og hvilken betydning hun har. Et markert skille fra de tidligere utgivelsene «Incubo», «Malum» og «Inferno» er at Stavanger Politikammer har satt en ny betrodd medarbeider på oppgaven med å løse opp i de blodige flokene: Hanne Berntsen.
¦ Hanne er en intelligent, kreativ og vakker ung kvinne som har arvet sin rettferdighetssans etter faren, som var dommer. Hun er både usikker og svært tøff. Da begge foreldrene døde i en «ulykke» ble hun foreldreløs som syttenåring. Dette medførte at hun måtte klare seg selv, samtidig som hun sliter med savn etter nærhet og ømhet. Hanne har ikke mye hell med seg verken privat eller i yrkeslivet. Privatlivet har vært nokså ensomt med en kjæreste som oppholder seg i utlandet. I yrkeslivet har hun avansert i gradene, men hun møter stadig motstand fra sine mannlige kolleger, forklarer Ellingsen.
Han setter opp plottet til historien på forhånd i form av en skisse eller et skjelett. Deretter begynner skrivingen. Underveis kan personer få egne liv, og nye episoder dukker opp. Det er det som gjør det så interessant, synes han. Dessuten har han stor glede av å sette handlingsforløpet inn i en lokal ramme.
¦ Det er mange som skriver krim og spenningsromaner fra Oslo og sentrale deler av Østlandet. Jeg ønsker at folk i Rogaland skal kjenne seg igjen i beskrivelsene og føle at de er tett på det som skjer. Det kan øke spenningen, sier han.
En sprudlende fantasi skal imidlertid ikke løpe helt løpsk med realismen i hendelsesforløpet.
¦ Det er alltid en del research i en roman. Jeg er så heldig å ha opparbeidet meg et bredt kontaktnett som enten kan gi meg relevante opplysninger eller sette meg i forbindelse med andre som kan gjøre det. Fakta ligger alltid i bunnen når jeg beskriver noe, men jeg tar jeg meg selvfølgelig noen kunstneriske friheter en gang i blant for spenningens skyld, vedgår Ellingsen.
Han møter selvfølgelig en stor kontrast mellom sin hobby som forfatter og jobben som lærer i videregående skole hvor han blant annet underviser i samfunnsfag, norsk og engelsk. På den annen side trives han godt, og ingen dager er like. Kanskje vil han likevel ta spranget som fulltidsforfatter en dag? Han har store forventinger til «Elena».
¦ Min roman skiller seg ut ved at den tar opp et aktuelt tema og har en samfunnsfaglig tilnærming i tillegg til underholdningsfaktoren med svært mye og intens handling. Jeg prøver å leve opp til mine forbilder Jan Guillou, Henning Mankell og Gunnar Staalesen, avrunder Ellingsen.
Han er en pasjonert leser som kan sluke en bok på noen få timer. Tv ser han sjelden fordi programmene er altfor overfladiske og tilbyr spenning uten innhold. Han er også glad i naturen og har en liten hytte på fjellet. Han reflekterer gjerne over tilværelsen og ser på seg selv som en grubler. Han er utålmodig, opptatt av å få ting gjort og blir irritert av tiltaksløse mennesker. Han mener det er viktig å hjelpe fattige i andre land. I regi av UNICEF reiste han høsten 2013 til Malawi sammen med to elever. Det resulterte i mange spennende opplevelser, og sammen med elevene skriver han nå en bok om turen.
Kan det enda en gang tenkes at livets uvirkelige drama overgår fiksjonen i sin utkrøpne ondskap? Det skal noe til for å måle seg med «Elena».
Christian W. Holst