Per Sennels – «En sort flekk i det evige hvite»
Dette er den sanne historien om Ernest Shackletons mislykkede forsøk på å krysse Antarktis. Men til tross for alt som går galt, er det også historien om å lykkes, selv når alt håp later til å være ute. Og for første gang på norsk presenteres den komplette historien om den delen av ekspedisjonen som faktisk ble gjennomført etter planen, men til en altfor høy pris.
Hvordan fikk du ideen til boken?
Ren og skjær tilfeldighet. Som mange andre i Norge, så kjenner jeg jo til polarheltene våre – spesielt Fridtjof Nansen og Roald Amundsen – og tilfeldigvis plukket jeg opp en bok (Scott og Amundsen av Roland Huntford) om kappløpet mellom Amundsen og briten Robert Scott. Der leste jeg at Scott ikke bare konkurrerte mot Amundsen, men at han minst like mye konkurrerte mot prestasjonen til en annen brite, Ernest Shackleton, som tydeligvis hadde gått nesten til Sydpolen før både Amundsen og Scott! Det trigget min nysgjerrighet, så da var det å dra til biblioteket for å låne en bok om Shackleton. Og jeg forsto med en gang at Shackletons tredje ekspedisjon til Antarktis kunne bli til en spennende bok. At det var jeg som skulle skrive den, tok det litt mer tid å finne ut av.
Så det du skriver er basert på faktiske hendelser?
Absolutt. Jeg skriver om noe som virkelig skjedde for hundre år siden. Om personer som har levd, og om steder som du kan finne på et normalt kart. Om en ekspedisjon som går helt galt før den egentlig har begynt, men som utrolig nok ender bra.
Hva var drivkraften for å skrive denne boken?
Det handler om at dette er en knakende spennende historie, som veldig få nordmenn kjenner til. Dermed ble det en historie som jeg fikk lyst til å formidle til andre, og så ble det et bokprosjekt ut av det. I England er Shackleton en person som alle har hørt om, men når jeg har fortalt venner og familie om at jeg skriver en bok om en av ekspedisjonene til den engelske polarhelten Ernest Shackleton, så blir de fleste litt flakkende i blikket. Vi vet om Amundsen og Nansen, og også Scott ettersom han ble slått av Amundsen i kampen om Sydpolen, men det er det. Det er naturlig at det er slik, men det er litt synd, for det er veldig mye annet spennende som skjedde i polarområdene for cirka hundre år siden.
Så da ble det en bok ut av det. Du har kalt boken «En sort flekk i det evige hvite». Hvor fikk du den tittelen fra?
Rett og slett fra dagboken til ett av ekspedisjonsmedlemmene. Lørdag 23. januar 1915, etter at skipet deres hadde frosset fast i isen, klatret fotografen Frank Hurley opp i utsiktstønna i toppen av stormasten. Samme kveld skrev han i dagboken sin:
«Midnatt. I kveld har vi blitt tilgodesett med sollys. Jeg klatret opp i utsiktstønna, hvorfra et storslått panorama kunne bli beskuet. Pakkisen strekker seg mot nord, syd, øst og vest, fra horisont til horisont, blendende hvit med lange skygger fra snøblokkene. Det var et inspirerende syn, og det fikk deg til å kjenne på hvor liten og ubetydelig du er. Skyggen av vårt skip – den eneste sorte flekken i det evige hvite – ble kastet som et forvridd skjelett langt bortover snøen av midnattssolen.»
Så tittelen på boken ble på sett og vis bestemt for litt over hundre år siden, av en av mennene som jeg skriver om.
Så dette er ikke bare en bok om Shackleton?
Nei, absolutt ikke. Shackleton er selvfølgelig viktig, både som en drivkraft for ekspedisjonen, og som dens øverste leder. Så han er selvfølgelig med. Men jeg hadde lyst til å skrive en bok der leseren kan oppleve å være med på ekspedisjonen. Der leseren kan legge seg ned i en kald sovepose ved siden av den dyktige men kverulerende skipstømreren Harry McNish, og kose litt med katten hans, Mrs Chippy. Eller sitte sammen med fotografen Hurley og meteorologen Leonard Hussey, når de slapper av med et parti sjakk en sen kveldstime om bord i Endurance. Eller føle maktesløsheten og meningsløsheten til Ernest Wild når han ligger kald og sulten i et telt langt inne på Rossbarrieren, er overbevist om at slutten nærmer seg og finner en slags trøst i å synge salmer som han lærte som liten.
Det er mange menn her?
Ja, det er det. Selv Mrs Chippy var en hankatt, til tross for navnet. Kvinnelige lesere vil nok ikke finne mange kvinnelige karakterer å identifisere seg med her, kanskje bortsett fra Emily Shackleton som sitter hjemme i England og venter og venter på at mannen hennes skal komme tilbake fra gutteturen til Antarktis. Men ikke for det; en av døtrene mine synes dette er en spennende historie, og hun kan nok nå mer enn de fleste av sine jevnaldrende om britiske polarekspedisjoner, så dette er en bok for både kvinner og menn.
Men er det en ungdomsbok?
Ikke i utgangspunktet, jeg tror de fleste leserne er voksne. Men jeg har hatt i bakhodet at tenåringsjenter er mer ivrige lesere enn tenåringsgutter. Kan det tenkes at det er for få bøker som appellerer til fjortenåringen på gutterommet? Hvis jeg kan bidra med en bok med et stort utvalg av mannlige helter og forbilder, så er det veldig fint. Og kanskje også som et alternativ til Fantasy-sjangeren. Av og til er det greit å forholde seg til virkeligheten og noe som faktisk har skjedd.
Har du et spesielt budskap du vil nå fram med?
Først og fremst vil jeg fortelle en god historie. Men jeg tror også det er mye å lære av disse mennene. De er utholdende, selvstendige og kreative. De er villige til å ta et tak når det er nødvendig. De klarer å samarbeide, til tross for forskjeller dem i mellom. De nekter å gi opp, selv om alt virker helt håpløst. Dette er egenskaper som kommer godt med. Både på det personlige plan, men også i samarbeid mellom nasjoner for å håndtere globale utfordringer.
Hvem skal lese boken din?
Hvis du er det minste interessert i polarhistorikk, ekspedisjoner, villmarksliv, beretninger om å overleve eller dramatikk i naturen, så er dette boken for deg. Og boken har en form som ingen andre bøker i denne sjangeren har. Du får virkelig følelsen av å være med på strabasene, selv om du sitter trygt og varmt hjemme i din egen stue.
Du sa at du skriver om en ekspedisjon som gikk helt galt. Kan du røpe litt mer?
Amundsen tok Sydpolen i 1911. Den eneste antarktiske heltedåd som sto igjen, var å krysse Antaktis; gå fra kyst til kyst, via polpunktet, en strekning på omtrent tre tusen kilometer, der halve ferden går gjennom totalt ukjent landskap. Og Ernest Shackleton ville bli førstemann, og la kursen sydover i august 1914, samtidig med at første verdenskrig braket løs.
Men det går galt allerede før de kommer til kysten av Antarktis. Skipet deres, Endurance, fryser fast i isen i Weddelhavet, og de driver nordover, vekk fra land. Etterhvert blir skipet knust av isen, og de må opprette teltleir på isen: 28 mann, noen titalls hunder, og ingen i hele verden vet hvor de er. Så nå handler alt bare om å komme seg trygt tilbake til sivilisasjonen.
Samtidig, på den andre siden av Antarktis, er det et annet skip og noen andre menn. Disse mennene har et rutineoppdrag med å plassere ut depoter som Shackleton skal bruke på den siste delen av turen over Antarktis. Men i Antarktis er det ikke noe som heter rutineoppdrag, og de står snart overfor en nesten umulig oppgave. Utrolig nok klarer de å gjennomføre sin del av ekspedisjonen, men de betaler en høy pris. Og de har ingen anelse om at Shackleton aldri vil få bruk for disse depotene.
Denne delen av ekspedisjonen, om mennene i Rosshavet som legger ut depotene for Shackleton, blir ofte utelatt i bøker om ekspedisjonen. Underlig nok, ettersom dette er en vel så spennende historie som «hovedhistorien». Jeg tror faktisk at det er første gang at denne delen av ekspedisjonen beskrives i detalj på norsk.
Du må jo ha brukt mye tid på research. Hvordan var skriveprosessen?
Tanken om at jeg kunne skrive en bok om denne ekspedisjonen kom i løpet av høsten 2010, og så begynte jeg å skrive i april 2011. Og ja, jeg har brukt mye tid på å lese meg opp på historien. Det finnes mengder med informasjon om ekspedisjonen; det er en historisk hendelse som er godt dokumentert. Og internett gjør det mulig å komme i kontakt med mennesker som sitter på detaljert kunnskap om det meste knyttet til denne ekspedisjonen. Så det å finne fakta var tidkrevende, men ikke vanskelig. Utfordringen var å fokusere på fakta som skapte et driv i fortellingen. Mye av oppgaven ble å gi det min form. Jeg ønsket ikke å skrive en biografi, eller et historisk verk. Jeg ønsket å levendegjøre en spennende historisk hendelse. Gi det en utforming slik at leseren kunne få en følelse av å være til stede. Jeg trodde det skulle bli krevende, men egentlig syntes jeg det å skrive gikk veldig lett, og jeg opplevde det som en veldig positiv ting å gjøre. Utfordringen var å holde seg til fakta. Jeg ønsket at leseren skulle får et forhold til mennene om bord i Endurance. Leve sammen med dem, kjenne på frykten deres. Men det er vanskelig når det er 28 mann om bord i skipet. Det hadde vært lettere hvis det var snakk om åtte–ti personer. Men jeg kan ikke endre på mannskapet. Eller kronologien. Eller stedene. Men jeg kan leke med tankene til disse mennene. Drømmene deres. Det de krangler om. Det de snakker om, og det de ikke snakker om. Det de lengter etter når alt ser svart ut.
Hvilke forventninger har du til bokutgivelsen?
Jeg er selvfølgelig spent på hva leserne vil synes om boken. Samtidig er det jo åpenbart at dette ikke er en dypt personlig roman. Ingen vil forsøke å tolke meg eller lese noe av meg inn i det jeg skriver om. Så jeg har et distansert forhold til stoffet. Tilbakemeldingene kommer vel mest til å handle om form og tekst. Har jeg klart å gjøre det spennende nok? Blir det for mye detaljer? Klarer leserne å leve seg inne det jeg skriver om? Skriver jeg godt nok? Det er sikkert delte meninger om dette, og det kan jeg leve med. Det er bare en bok.
Svein Kåre Gunnarson