Lyrikkforlaget
Tor Livar Grude
Tor Livar Grude er fortrolig med en rekke kunstneriske uttrykk. Nå har han latt poesien få fritt spillerom i sin andre diktsamling «Som vind og bølgje» som kommer ut på Lyrikkforlaget.
Hvem er du som person, Tor Livar Grude?
Det er et spørsmål med mange svar, men jeg kan vel svare kort at jeg stort sett er en glad fyr, vokst opp på Jæren, takknemlig for livet og alt det fine livet byr på. Jeg er ganske avhengig av å være jevnlig i naturen, og oppsøker aktivt stillheten og skjønnheten der. Og så er jeg lidenskapelig opptatt av ganske forskjellige kunstneriske uttrykk. Ulike kunstarter er dypest sett dialekter i samme språk. Meg selv definerer jeg først og fremst som musiker, med orgel, piano og kor som mine instrumenter. I alt dette ligger også inspirasjonen som pedagog for yngre mennesker. Jeg er utdannet kirkemusiker og musikkpedagog.
Har du alltid vært et skrivende menneske?
Da må jeg svare at jeg var ganske godt voksen før jeg tok på alvor behovet for å uttrykke meg gjennom dikt. Men jeg husker jeg skrev mitt aller første «avskjedsdikt» i 3. klasse på barneskolen, da vår lærerinne (som det het den gang i 1962) sluttet. «Mi lærarinne, eg takkar deg for alt du ga meg på livsens veg. Din kjærleik varma mitt barnesinn og strøymde like i hjarta inn». Slett ikke pompøst og veslevoksent! Jeg husker rimene ordrett ennå. Jeg var svært glad i denne Marta, som hun het.
Da jeg gikk i 5. klasse, arrangerte «Skoleradioen» en landsomfattende stilkonkurranse hvor elevene kunne velge mellom flere stiloppgaver. Jeg ble plukket ut og ble med i et «vinnerhefte» med min skildring «Frå gamle dagar».
Hvordan fikk du ideen til den nye diktsamlingen? Har du gitt ut bok tidligere?
I 2009 sendte jeg inn et nynorsk manus til et forlag, og fikk antatt diktsamlingen «Det sterkaste». Og på nyåret i år sendte jeg inn manuset «Som vind og bølgje», og har altså fått antatt også denne diktsamlingen.
Å være på fjellet og ved sjøen gir meg en fundamental opplevelse av undring og av tilhørighet. Ideen til min nye bok vokste naturlig fram gjennom utallige stunder langs strender, det være seg på Sørlandet, Lista-landet, Jæren eller på Kreta. Boka skildrer kort og godt gleden over å få være i det åpne og helt tidløse strandlandskapet. Her er havet og horisonten. Her har fugler og mennesker kommet og gått til alle tider.
Kan du si noe mer om innhold og om eventuelle forventninger knyttet til utgivelsen?
Mangt som vi tar for gitt og selvfølgelig, eier egentlig en storhet og verdighet. Jeg håper at de korte diktene besitter et fokus i seg selv, at boka kan skape et stille rom der leseren kan få dvele i det å bare være. Vår moderne, digitaliserte tid er preget av uro, flyktighet og avbrudd. Kanskje kan mine dikt være en kontrast?
I avsnittet «Strandfolk» skildrer jeg mennesker i ulike aldre i strandlandskapet. Og i avsnittet «Oss» skildres kjærligheten mellom to. Boka er rammet inn av «Oppsong» og «Avreise».
Det høres ut som om mye av boka er hentet fra din egen virkelighet?
Vel, inspirasjonen er selve den uberørte stranda, konkrete mennesker jeg har møtt, vært sammen med eller har observert. Og så er jeg utrolig heldig som får leve sammen med ei kvinne som rett og slett er Inspirasjonen. Akkurat den replikken sa universitetslektor og forfatter Gerd Høst til meg i telefonen helt på tampen av sitt nesten 90-årige liv, da jeg jobbet med forrige diktmanus. Hun hadde visst forstått noe vesentlig og sant om privatlivet mitt.
Nå er boka en fysisk realitet. Har du som poet og skrivende menneske en avsluttende kommentar?
Jeg kjenner rett og slett bare på en takknemlighet for å ha fått vokse opp på landet med to foreldre som aktivt tok meg med ut i naturen. Jeg kan ikke huske å ikke ha elsket å være der. Det første jeg gjorde når vi fikk ny stiloppgave på barneskolen, var å skynde meg hjem, og hvis det ikke regnet, oppsøke et skogholt i ly for jærvinden og begynne å skrive. Jeg husker det som ren lykkefølelse. Jeg syntes faktisk at vi fikk for få stiloppgaver!
Jeg kan vel avslutte med å si at jeg håper diktene kan være til glede, og speile noe av vårt grunnbehov for tilhørighet til hverandre og til vår dyrebare natur. Begge disse relasjonene må pleies og vernes.
Audun Rømcke