Forlagshuset Publica
Kjersti Marken
Tekster lik dager som kommer og går - ingen er like …
Lys gjennom et nøkkelhull
– Jeg gikk rundt og tittet på de vakre eiketrærne i en skog midt i Sverige. Der så jeg ei eik som så helt død ut på nordsiden, men som hadde grønne blader og knopper på sørsiden. Jeg var dyktig sliten og kjente at det var fristende å gi opp. Men knoppene på sørsiden var så fulle av kraft til liv. Det ble en historie om Eika.
Kjersti Marken bor i dag i prestegården i Hattfjelldal og jobber som sokneprest i Grane og Hattfjelldal. I løpet av sommeren flytter hun til Skjønhaug i Indre Østfold og blir sokneprest i Trøgstad og Båstad. Snart kommer den tredje boka hennes, Mutter, skrujern og teip.
Ikke lett å sette i bås
Marken beskriver seg selv som en veldig sammensatt person.
– På den ene siden er jeg kjempesosial og elsker å være sammen med mange mennesker, som den store familien min. Familien er jo også utvidet med mange forskjellige miljøer, både i Nordland, i resten av Norge og faktisk over hele verden. På den annen side trives jeg veldig godt i eget selskap, gjerne sammen med katten, da, og koser meg når jeg er alene.
Marken vokste opp med en fot på et småbruk i Høland og en fot i Afrika. Dette har gitt henne bred kulturerfaring, og hun mener at det har vært med på å forme henne som menneske – og dermed også som forfatter. I Afrika er fortsatt fortellerkulturen sterk, og Marken, som har jobbet mye med formidling, har nok plukket opp noen noter der.
Hun er musiker og sanger og har vært predikant siden hun var ung. Hun har også spilt en del amatørteater og vært med mange år i Maridalsspillet.
Kommunikasjon
I 2017 flyttet hun til Trøgstad og kjøpte seg hus ved Gopperudåsen på Skjønhaug. Hun bodde der i noen år før hun flyttet tilbake til Nordland og presteyrket. I 2022 ble hun ordinert til prest i Hattfjelldal.
– Som prest er jeg jo opptatt av god kommunikasjon, sier Marken, som flytter tilbake til Trøgstad i løpet av forsommeren 2023. Da blir hun sokneprest i bygda hun også bor i.
– Og å skrive handler også om kommunikasjon. Som musiker lar jeg meg også inspirere av ord og rytmer, og kanskje fargene i ordene?
Vi snakker videre om formatet, om hva slags tekster hun skriver. Fortellinger, andakter – eller er det dikt?
– Jeg har hørt at disse små snuttene fyller vilkårene til å kalles prosadikt. Jeg visste ikke at jeg skrev prosadikt, men det kan kanskje stemme? Poesi handler jo om følelser, og det er mye følelser i boka, sier Marken.
– Du har kanskje vært mindre opptatt av formen, og mer av hva du formidler?
– Ja, hvis jeg kan lyse opp for noen – om så gjennom et nøkkelhull, så er jeg veldig fornøyd, sier Marken.
– Jeg er jo prest, og jeg kommer i snakk med mange, både i jobben min og på fritida. Siden jeg er prest, er det kanskje lettere å åpne seg for meg, siden jeg har taushetsplikt. Så jeg får høre mye, og noe av dette blir til historier. Det er jo allegorier, så jeg utleverer ingen, men kanskje noen kan kjenne seg igjen og finne trøst i at flere har det «sånn som meg».
Drifter to vikingskip
Forfatteren har tilbrakt store deler av livet i det indre av Akershus, men har også mye saltvann i blodet. Hun har familie på ytre Helgeland og har virket som prest på indre Helgeland (Grane og Hattfjelldal) i litt over fire år. Hun har bodd ti år i Afrika og fire år i Sør–Amerika, og hun jobber på fritiden som reiseleder. De siste årene har hun også vært engasjert med å seile, ro og drifte to vikingskip.
– Vikinginteressen var en interesse jeg delte med min yngste datter. Da hun døde i 2014, behøvde jeg en hobby å fylle de tomme timene med, så nå er jeg engasjert i vikingmiljøet i Tønsberg, rundt kopiene av vikingskipene Oseberg og Klåstad.
Sommeren 2023 setter kopien av Klåstadskipet, Saga Farmann, kursen for Istanbul via elver og kanaler i Europa, og da er Kjersti om bord.
– Alle historiene har egentlig opphav i virkeligheten – men litt omskrevet da, ler Kjersti. Og i boka dukker det også opp et vikingskip.
Forfatteren har mer på lager
– Har du flere prosjekter på gang?
– Ha ha ha! Kjersti ler ofte og mye.
– Etter at jeg hadde fått gitt ut den første boka mi (Alle skruer løs) på Publica i 2019, følte jeg at jeg hadde vunnet jackpot, og jeg trengte ikke skrive noe mer. Men så dukket det jammen opp noen andaktssnutter, som ble til En fabelaktig andaktsbok (2020). Og det rare er, at når jeg er ute og kjører bil eller tar fly, eller vandrer i en skog, så blir det stadig historier til i hodet mitt.
Kjersti forteller at hun ikke alltid rekker å få skrevet dem ned før de forsvinner. Men de som lar seg snøre inn, havner i den såkalte skrivebordsskuff – også kalt harddisken på pc-en. Og vips, er det enda flere snodige, skrullete historier som sammen blir til en bok.
– Disse historiene lever sitt eget liv og dukker opp når jeg minst venter det. Jeg har helt sikkert flere på lager, for jeg har jo ikke sluttet med å snakke med folk. Jeg forteller deres historier, uten at de navngis og uten at noen trenger å vite hvem de er, men slik at andre også kan kjenne seg igjen, eller også at de åpner opp for å se på livet ut fra andres perspektiv.
– Du tenker at små historier kan ha stor betydning?
– Ja, hvis du tenker at de små handlingene våre kan bety mye for andre, så. Håpet er at du kan tenke deg om en ekstra gang før du skrive noe negativt på Facebook, at noen forstår at andre kanskje har en bakgrunn du ikke vet om, at det er grunner til at folk oppfører seg slik de gjør. Fortellingene kan kanskje gjøre at vi som leser kan bry oss litt mer om hverandre, og da har jeg vunnet.
«Kjersti Markens tekster er som dagene som kommer og går. Ingen er like. Du vet ikke hva som møter deg, men sitter igjen med et smil, en tåre, eller undring over dette merkelige som er livet.»
– Bjørn Sæter, regissør
«Teksten i versene får meg til å se lyset gjennom et nøkkelhull.»
– Fotograf Lillian Julsvik
#historier
#livsvisdom
#prosadikt
#fortellinger
Redaktør -