Dikt som treffer, myker opp personligheten. Det gjelder bare å finne de rette ordene og den riktige stemningen enten den er lys og eller mørk. Med diktsamlingen «Memento Lucem», skrevet på nynorsk, tar Ingvild Wenum (f. Alstadsæter) leseren med på en reise i tid og sted hvor spontaniteten er viktigere enn ettertenksomheten.
¦ Drivkraften er min alltid boblende fantasi, som over lang tid hadde vært lagt lokk på og undertrykket av fornuften. Da jeg begynte å skrive dikt, var det noe som kom på plass, noe som ga glede, trøst og tilfredsstillelse, på samme måte som andres dikt hadde påvirket meg opp gjennom årene. Det er visstnok nesten ingen som leser dikt lenger. Jeg syntes det var leit at radioprogrammet "Ønskediktet" ble nedlagt, der vi lærte å bli glad i diktene og stemmene til Inger Hagerup, Haldis Moren Vesaas, Arnulf Øverland og André Bjerke. Jeg elsker dikt, og når jeg mener at et dikt ikke skal være gjennomtenkt, er det fordi den som skriver, må gi slipp på mange stramme hemninger og la glede og smerte få utløp, sier Wenum.
Tittelen «Memento Lucem» spiller på nødvendigheten av å huske det lyse; noen ganger for å komme videre, noen ganger for å overleve. Diktene trenger ikke å være personlige for å være gjennomlevde, men diktet «Tassili N'Ajjer» er nettopp det. Tassili N'Ajjer er en fjellkjede i den algeriske delen av Saharaørkenen.
¦ Som geolog for In Amenasfeltet var jeg med på en ekskursjon gjennom disse fjellene. En natt lå jeg ute under åpen himmel et stykke utenfor leiren. Tuaregguidene, etter å ha servert helstekte sauer på spidd, holdt fest med musikk og dans rundt leirbålet.
Tassili N'Ajjer
Stjernehimmelen
som eit glitrande kontinent
tett mot mitt andlet
Månen kjem opp
stjernene døyr
og sjå – ein svartkvit tornebusk
I solskinet dekt av lavendelblå blomar
Sist veke fall regn, første gongen dette tiåret
Musikk frå leiren, vill og rytmisk
Tuaregane dansar
i lyset frå leirbålet, fotside burnous
Nakne føter kvervlar raud sand
Tenner glitrar i breie smil
No syng sjakalane, jaktar og syng sine
sølvtonesongar
¦ Jeg har også stått på en strand ved Stillehavet og kjent på følelsen av sjokk og uforklarlig sorg ved å se det jeg oppfattet som svarte måker, som om jeg var på en fremmed klode, en alien langt fra alt kjent og trygt:
Mare Silencium
Svarte måsar ved ei anna strand
skrik ikkje mot tidevatnet
Støyter nebba i turr sand
ventar, utan røyster, utan måne
på alt som ikkje kjem att
Svarte måsar ved eit anna hav
Stille
Sorghav
Hennes sprang fra å være språknerd med bakgrunn i Norrønlina i Bø i Telemark og engelsklærer fra Lofts-Eik i Vestfold til å bli kvartærgeolog i Bergen, er mindre enn det kan virke.
¦ Språk og natur er de to store interessene i livet mitt. Det har ført meg gjennom en tilværelse som småbrukerkone på Vestlandet til operasjonsgeolog i Sør-Kinahavet, for å ha nevnt noe. Da jeg grep sjansen til å bli en av de eldste studentene ved Skrivekunstlinjen på Nansenskolen i Lillehammer, var det bare enda en rokering i forhold til hovedinteressene mine, forklarer Wenum.
Hun har skrevet i en årrekke. Mest prosa, men har ikke gitt ut noe før nå. Fagområdene hun studerte og jobbet med, krevde en konsentrasjon som ga henne skylapper. Hennes kjæreste bokskatt fant hun i barndomshjemmet på Bjørklund på Styrkesnes i Nordland hos sin far, boksamleren: alle de store norske, svenske og russiske klassikerne.
Hun har nøkterne forventinger til hvordan diktsamlingen hennes vil slå an.
¦ Det blir som det blir. Jeg er inne i livets lekende fase, der erfaringen tilsier at hver dag er dyrebar. Å skrive er som å åpne stadig nye små rom i seg selv. Du vet aldri hva du kan oppdage. Hvis noen vil lese og dele oppdagelsene, blir jeg oppriktig takknemlig, avslutter Wenum.
Av Christian W. Holst
Redaktør -