I dagens samfunn er det flere og flere mennesker som sliter med psykiatriske lidelser. Andrea Holst, f. 1991, er en ung kvinne med mye erfaring innen dette området. Etter hennes mening burde medisinering av psykiatrisk syke vært siste utvei, ikke den første. Nå debuterer hun med diktsamlingen ”Tør du”.
- Boken er et resultat av mange år med skriving. Jeg alltid har brukt skriving som en form for terapi. Diktene har vært min trøst i hverdagen og de har hjulpet meg til å sette ord på alle de tingene som har vært vanskelig å formulere muntlig, sier hun.
Målet med boken er å skape mer åpenhet og forståelse rundt psykiske lidelser. Kanskje noen vil forstå bedre ved å kunne lese om akkurat det som foregår inne i hodet til en som sliter på mange forskjellige måter. Hun ønsker både å skape forståelse hos mennesker som ikke vet noe om psykiske lidelser, men også å skape litt håp hos andre som sliter slik at de ikke trenger å føle seg helt alene, slik hun har gjort. Inspirasjonen har vært henne selv, og hennes egne problemer og erfaringer både på godt og vondt.
- Målgruppen er alle som er interessert i å forstå mer om psykiske lidelser, og mennesker som sliter selv og vil lese om andre som kanskje har hatt lignende problemer. Alle diktene i boken er basert på mine egne opplevelser og tanker over en tidsperiode på tre år, fortsetter hun.
- Mine favorittdikt er ”Knust” og ”Pillen”. Dette er de diktene jeg er mest fornøyd med. ”Knust” skildrer meg selv slik jeg føler meg ganske ofte, og jeg har også fått mange tilbakemeldinger fra venner og kjente om at de også kjenner seg igjen i teksten. «Pillen» syntes jeg er viktig fordi diktet skildrer en problemstilling som jeg vet er viktig å få fram i lyset. I dagens helsevesen virker det som om piller er den første løsningen, og mange har et stappfullt dosett av piller som de ikke en gang vet navnet på. Bivirkningene er plagsomme, men likevel føler jeg at helsevesenet ser på det som en bedre løsning framfor å prøve terapi og behandling uten medisiner. I mine øyne burde det fungert stikk motsatt: Medisiner bør være den siste løsningen, ikke den første. Medisiner alene hjelper ingen, sier Holst videre.
- Jeg tror diktsamlingen skiller seg ut i forhold til mange andre fordi den er brennende ærlig og ikke legger skjul på ting, selv om de kan være vanskelige å diskutere eller forstå. Jeg utleverer meg selv i veldig stor grad. Jeg har også jobbet for at diktene skal være lette å forstå for alle, og ikke bare de som er vant til å lese lyrikk. Det er en del metaforer, men jeg håper og tror at det er lettere for «mannen i gaten» å forstå mine dikt framfor mange andre som er spekket med symbolikk og ikke har et klart budskap.
Andrea Holst har ikke skrevet en bok man leser for å kose seg med, men en bok for å forstå, og for å få åpnet øynene til folk. Hun håper at boken vil føre til nettopp dette.
- Jeg håper også at folk kan forstå at det finnes et menneske bak enhver diagnose, og at diagnoser ikke lenger burde være et stempel som putter deg i en bås. I dag er det nemlig diagnosen som avgjør hvilken behandling man får, istedenfor at individet og enkeltmennesket blir sett.
I en alder av 23 år har Andrea Holst slitt med mye opp igjennom årene.
- Jeg har en del innleggelser bak meg. Jeg har brukt skrivingen for å komme meg videre i livet. Jeg har opplevd veldig mange forskjellige sider av helsevesenet, både veldig dårlige og veldig gode erfaringer, forteller hun.
- Drømmen min er å kunne studere noe innen helse og omsorg slik at jeg kan hjelpe andre som sliter og utgjøre en forskjell for noen som kanskje tidligere har blitt sviktet av systemet. Min største lidenskap er skriving, og om jeg ikke kunne skrevet tror jeg at jeg hadde eksplodert. Jeg er veldig glad i mennesker og er en «snakke før man tenker»-person, noe som de fleste (utrolig nok) sier de liker med meg. Jeg er veldig åpen om sykdommen min, og har et brennende ønske om at dette skal gjøre at andre slipper å møte den veggen av stigmatisering som jeg har møtt, avslutter hun.
Av Carsten Flo
Redaktør -