Etter at Elin Magrete Rognli (f. 1960) ga ut romanen ”En duft av Ingefær” i 2011, fikk hun så mange spørsmål om hvordan det skulle gå videre at hun bare måtte ta fatt på et nytt bokprosjekt for å finne svar. Oppfølgeren ”De sa det var en dans” trekker leseren tilbake til dit ingefæren gror på ei øy i det indiske hav, men åpner samtidig opp for den mektige naturen i områdene rundt Lyngsalpene i Troms og menneskene som lever der.
- Mens andre gjerne skriver ut traumatiske opplevelser, er jeg opptatt av å få fram gledene i tilværelsen. Det sprudler og kribler i meg når jeg slipper fantasien løs. Det er ren og skjær kos å lage historier og konstruere karakterer med en bit herfra og en annen derfra fra personer jeg har møtt, sier Rognli.
Det er likevel ikke slik at hovedpersonene hennes svever av gårde i en evig rus.
- Jeg tror ofte det er slik i livet at glede og tilfredshet må betales med forsakelse. Det er mye dans i boken min, derav også tittelen. Vinden danser. Kjærester danser. Romantikk, forventninger og dans hører sammen, men er det dette livet er lagd av? Ettertenksomhet tror jeg er et mer dekkende begrep – i alle fall for dem jeg beskriver skjebnene til, fortsetter Rognli.
Hun synes kontrasten mellom et vanlig yrkesliv som apotektekniker i Kristiansand og skrivelysten er fullt ut håndterbar.
- Forfatterdelen er med meg hele tiden. Jeg går inn i en annen verden hvor jeg har full kontroll. Idéene mine bare popper opp mer enn tidligere. Før måtte jeg sette lokk på dem og bruke mye tid på mine barn, men nå er de blitt store, utdyper hun.
Hva som skjer i ”De sa det var en dans” vil hun ikke røpe for mye av. Indisk mentalitet bryner seg på den norske. Dansen sklir over i så mange slags betraktninger. Avstandene måles ikke bare i en direkte luftlinje fra nord til sør, men også i arr på sjelen.
- Jeg inntar fortellerens rolle, dveler ikke ved enkelthendelser og unngår klisjeer. Det foregår så mye i de kompakte bøkene mine at det er vanskelig å beskrive hendelsesforløpet med få ord. Leseren må selv være med å trekke konklusjonene. Når det gjelder miljøskildringer, har jeg lest meg opp på India. Derimot har jeg bodd i Troms fylke i mange år og kan skildre deres folkelynne og natur på direkten, avslutter Rognli.
Da gjenstår det å by opp til dans og nysgjerrighetslyst for å finne ut om det er lykken eller ettertanken som rår. Eller bare å la seg rive med av fortellingen.
Christian W. Holst