Merete Kamsøy (f. 1977) var en flink elev i stadig bevegelse. Hun kunne sin ABC før gjennomsnittet i klassen. Men hun mestret ikke sin ADHD før hun fikk diagnosen ved fylte 35 år. Det er disse opplevelsene som angir retningen hennes diktsamling ”Tivoli” måtte ta.
- Jeg blir drevet av en slags tvang. Mine erfaringer skal ned på papiret for å sette livet i et annet perspektiv. Slik har det alltid vært. De kommer i fast form. Det er som å trykke på restart knappen. Mitt mål med ”Tivoli” er å få vekk stigmatiseringen ved generelle diagnoser. Det trenger ikke bare å være ADHD. Med bedre bakgrunnskunnskap kan holdninger endres. Man kan bli forstått, ikke misforstått. Inkludert i arbeidslivet, ikke ekskludert slik det ofte er. For min egen del medvirket diagnosen til at jeg bedre begynte å fatte verden rundt meg. Jeg skjønte omsider hvorfor jeg var blitt feiltolket og hvorfor jeg handlet som jeg gjorde. Hvordan kan jeg klare å få de andre til å skjønne dette? Hvorfor skal jeg stadig måtte få en følelse av krøll på linjen eller ingen hjemme når jeg kommuniserer med de andre? Jeg håper diktene mine vil bidra til å spre mer viten ut til folk, sier Merete Kamsøy.
Tivolitittelen spiller på hennes berg- og dalbanetilværelse som hun maler med brei penn.
- Jeg vil ikke ha noen fuglekvitreharmoni. Jeg liker å være i opposisjon til fastlagte normer. Jeg lager mine egne systemer. Vekk med punktum, komma og store bokstaver. Men det skal være artig. Jeg blotlegger meg, er ærlig og direkte. Jeg kan ikke la det være. Det er kontrasten mellom dagliglivet og skribentvirksomheten som gjør meg til et ekte menneske, fortsetter hun.
Et dikt hun selv vil framheve, handler om gaven fra bestemor:
"nedenunder"
hvor i livet
hadde jeg vært
uten deg
uten et trygt sted å løpe til
et rolig sted å bare være
alles snakk om ressurser
du så meg uten
du rakk opp maske for maske
la nye retninger og farger til mønsteret
tilpasset formen
holdt motet oppe
det motet alle trodde var konstant
visste du var labilt
du tok imot meg også når jeg var nede
viste meg veien videre
for det
kan jeg takke for livet
- Besteforeldrene mine bodde i underetasjen der jeg vokste opp. Jeg kunne springe til og fra. Hva hadde jeg vært uten bestemor? Et rennesteinsprosjekt? Hun var den første som så meg slik jeg var og som evnet å roe meg ned. Hun ga meg troen på min kreativitet, forklarer Kamsøy.
Andre tekster står friere i tid og sted:
- Jeg skriver om det som provoserer meg. Hvorfor skal for eksempel dåpen være eneste vei til lykke? Skal vi bite på alle disse fastlåste holdningene? Det kan leseren få tenke på selv, sier Kamsøy.
I siste del av "møte"gir hun til kjenne sin egen oppfatning:
…
skulle jeg velge evig liv
på bakgrunn av en jesus på nett
i saggebukser
noen trekker et lettelsens sukk
for at det lille, syndige, stakkars barnet
endelig er blitt en del av guds hus
for meg er det likegyldig om jesus ville likt techno
gått i saggebuser
eller knipset takta til rolige salmer
de syv minuttene det tok å lese ”jesusboka”
forandret ikke min evighet
Utover å spre kunnskap om ADHD, har ikke Merete Kamsøy sett for seg en spesiell målgruppe.
- Jeg underviser i videregående skole for aldersgruppen fra 13 til 18 år, og mange med samme diagnose som meg har bestilt boken. De merker seg at jeg har tatt en god utdanning, og at jeg får det til. Jeg er glad for å kunne være til inspirasjon for dem, sier hun.
Hun har en særlig omtanke for jentenes tilstand som ikke blir korrekt diagnostisert. Altfor mange tror at ADHD bare er et gutteproblem. Så lenge ADHD-koden ikke er løst, sitter heller ikke ABC-læren slik den skal.
Christian W. Holst