Med armbrøst som våpen beveger gjerningsmannen seg i kamuflasjedrakt i de indre skogsbygder på Østlandet på jakt etter sine utpekte ofre. Hevnen får sitt utløp: Et første skudd gjennomborer magen, mens det neste splintrer adamseplet og nagler offerets hals fast til trestammen. Bak dramatikken og underholdningsverdien i debutboken ”Du skal få det du fortjener” ønsker forfatteren Geir Asbjørn Molland (f. 1959) at det skal skinne gjennom et samfunnsengasjement, slik det også gjør hos hans forbilder Henning Mankell og Stieg Larsson. Når han først skulle skrive en spenningsroman, måtte den ha en mening ut over det å være ren underholdning.
- Det nedarvede hatet til gjerningsmannen er et resultat av hendelser flere tiår tilbake i tid. Gjerningsmannen og faren velger å leve i hatet. Som mennesker bestemmer vi selv om vi vil leve og dø i hatet eller i kjærligheten. Mange mennesker som har opplevd de verste grusomheter, holder fast på kjærligheten og evnen til å tilgi. Motstandsmannen, fangen og tidligere statsminister Trygve Bratteli oppfatter jeg som en av dem. Hvordan jeg selv hadde blitt som menneske etter å ha opplevd noe slikt, vet jeg ikke. Vi er heldige vi som har fått vokse opp og får leve livene våre i freds- og velstandstider. Men samtidig kan vi ikke føle oss for trygge heller. Ondskapen banker på døren, og til tider bryter den seg gjennom også. Se bare på 22. juli-hendelsen, sier Molland.
Han følger nøye med på nyhetsbildet og blir til tider rystet over alt som skjer. Ny-nazismen er på frammarsj i en rekke europeiske land. Drap inspirert av ekstreme politiske eller religiøse holdninger sprer om seg. Her er nok å ta av for dem som vil engasjere seg.
- Dersom vi får ”ondskapens troll” fram i lyset, kan det i beste fall hende at de sprekker, eller i alle fall blir mindre farlige, uten at man skal være naiv om egen fortreffelighet. Den største faren er vår egen likegyldighet så lenge vi selv og våre egne ikke rammes. Bokens jeg-person representerer hatet, og opptrer både som selvutnevnt advokat, dommer og eksekutør til samme tid. Han lar seg blinde av det religiøse prinsippet ”Øye for øye, tann for tann”, eller gjerningsmannens versjon; ”Du skal få det du fortjener”. Med symbolbruken på drapspilene gjør han det klart for omverdenen at det dreier seg om seremonielle avrettinger: På hver av de to pilene som anvendes, er tiltaltes navn inngravert sammen med et dødninghode identisk med det som fantes på jakkeslagene til tyskernes SS-offiserer. Videre har vi en vekt som symboliserer Fru Justitia eller rettferdigheten, og endelig er pilene malt i lilla som tradisjonelt står for bot. Mer bør vi vel ikke røpe, sier Molland smilende.
Han ser ingen stor kontrast mellom sin spenningsroman hvor blodet tidvis renner stritt, og sitt arbeid som HMS & Kvalitetsansvarlig og privatliv med barnebarn på fanget. Vi lever i et informasjonssamfunn og må filtrere det vi tar inn. Balanse i livet er viktig.
- Motsetningene blir mye større når jeg ser på nyhetene. Jeg prøver å skrive på en nyttig måte ved å få fram i underteksten at vi må velge mellom hat eller kjærlighet. Det er utrolig berikende. Jeg går mye tur når jeg skal skrive. Jeg tar opp og lagrer en indre film, eller bilder om man vil, som blir til setninger når jeg er kommet hjem. Det er flere sider ved det å være menneske, og for meg er forfattertilværelsen nå blitt en del av denne totalen, fortsetter Molland fornøyd.
Han understreker at romanen er noe langt mer enn detaljerte voldsepisoder:
- Dette er ingen dyster roman. Mord og drap er ikke eventyr, og jeg mener det er viktig å prøve å skildre dem på en berørende og troverdig måte. For alle andre figurer enn gjerningsmannen, skinner lyset i personlighetene og livene deres utover det vi kan regne som normalt, Men dette er fiksjon, presiserer Molland.
Opprinnelig var det naturbeskrivelser à la Helge Ingstad og Mikkel Fønhus som Geir Asbjørn Molland i yngre dager ønsket å gjøre etter. Men han fikk et hint om at det ikke var noe stort marked i slikt. Naturen har likevel ikke sluppet taket på ham etter at han skiftet beite og prøvde seg på krimsjangeren en døsig feriedag på Rhodos. Det er østlandsnaturen som gjelder.
- Selv om jeg er vestlending har jeg et godt kjennskap til østlandsbygder fra oppveksten når min familie fulgte far på flere oppdrag for å bygge kraftanlegg. Jeg har nære kjenninger der borte, og det er et flott sted for min jaktfavoritt som er storfugljakt. Da jeg startet på boken min, bygde jeg først opp et gårdsmiljø nær svenskegrensen og satte inn velfungerende mennesker til å ha sine gjøremål i denne rammen. På en måte begynte jeg å skrive på midten av fortellingen, altså ikke noe plot. Først deretter måtte jeg lete etter et motiv å legge handlingen opp etter. Det fant jeg i hendelsene rundt oss, avslutter Molland.
Det meste av bakgrunnsstoffet hadde han god greie på fra før, men bruk og virkemåte av armbrøst måtte han sette seg inn i. Han vedgår at han ikke har prøvd våpenet, men dets presisjon og dødbringende kraft er viden anerkjent for å være på nivå med en kule av grovt kaliber. Den eneste forskjellen er at sårene blir mye renere enn hva tilfellet er for en ekspanderende og roterende kule.
Det gjenstår å se om Geir Asbjørn Molland forblir en renskåren spenningsforfatter ved neste korsvei. Mye tyder i hvert fall på at han vil holde fast ved sitt engasjement og få fram livets lysere sider i elendigheten.
Christian W. Holst