Utsagnet over tilhører forfatteren Axel Jensen, men handlingsforløpet i Per-Bjørn Hansens (f 1982) filosofiske kortroman ”Det perverses religion ” følger i grove trekk dette sporet.
- Jeg ser for meg at verden har gått glipp av minst tusen underverker fordi kreative, visjonære mennesker ikke har våget. Hva om Antoni Gaudi, arkitektenes mester, ikke hadde turt å tegne katedralen La Sagrada Familia i Barcelona? For et skaperverk! Det mest inspirerende sted jeg noen gang har besøkt. Slike mennesker kan ikke hylles høyt nok, sier Hansen.
De store temaene som jeg-personen i romanen dundrer inn i, er ærlighet, kreativitet, kunstnerpersonligheten og sammenhengen mellom idérikdom og forfall. Myten om at en god kunstner må ruse seg, blir grundig utforsket. Dametekke er heller ikke av veien. Gutta boys er i siget. Hvordan kan en slik livsførsel få merkelappen ”Det perverses religion” i betydningen av religion som menneskets eksistensielle undring og pervers som noe abnormt eller sykelig?
- En religion er tradisjonelt sett institusjonen man bygger på grunnlag av en eksistensiell undring. Etter årtusener med skittent maktspill og utdaterte røverhistorier har vi nærmest avskrevet den religiøse undringen. Blant tenkende individer er religion et skjellsord, noe vi har avskrevet som tabubelagt tull og vas som det derfor ikke er noen aktuell debatt om lenger. De religiøse ingredienser handler om samhold mellom mennesker rundt en større enhet og etikk. Det er ikke alltid gitt hva som er rett og galt, til syvende og sist må vi bestemme oss for regler som skal gjelde for oss alle og ta hensyn til framtidige generasjoner og vår moder jord. Det går ille i det øyeblikk noen vil skrive ned resultatene på en steintavle. Steintavlene var fine på Moses sin tid, men de er totalt ubrukelige i dagens globale storsamfunn. I en tid hvor utviklingen går raskere enn noen gang og mulighetene for virkelighetsflukt er nærmest uendelige, blir utforskingen av kreativitet veldig viktig. Det perverse er ytterlighetene som stadig utforskes og avmystifiseres. Det kan bli skjebnesvangert om vi ikke tar oss tid til å se på helhetsbildet. Det hadde jo vært tidløst ironisk om forskerne ved CERN – i jakten på menneskets opprinnelse – hadde skapt et sort hull og utslettet oss alle. Så lenge dette er en forestående mulighet, vil jeg fortsette å nyte livet sammen med «gutta boys» som du kaller dem. Jeg orker ikke det seriøse uten dem, fortsetter Hansen.
Enkelte steder i teksten synes hovedpersonen å være identisk med Hansen selv. I kapittelet ”Nok en hektisk natt” havner han blant annet i fyllearresten. I netthenvisninger til to aviser som dekker en hendelse fra 2008, kommer det fram at også Per-Bjørn Hansen satt i fengsel for å ha drukket for mye.
- Jeg må nok vedgå at boken er ganske sterkt inspirert av egne erfaringer, men den er en fin blanding av biografiske og fiktive fortellinger. Jeg vil ikke si noe om hvilke spesifikke scener som er fiksjon eller ikke; det er fordi jeg vil skåne de andre i boken mest mulig. Det er greit dersom den enkelte vil avsløre noe om seg selv; hvis ikke blir det mellom dem og meg. Den som utleveres mest, er meg selv. Dersom jeg skal fremme ærligheten, kan jeg ikke annet enn å ta det første steget selv. Flere av de andre har lest boken underveis, og det er noen jeg har litt vondt av. Jeg håper det som avsløres, kan betegnes som viktig for fortellingens del, ikke ondskap, for det er mulig jeg ble litt revet med av oppriktighetsånden som rådde under skrivingen. Det er ikke noe bevisst poeng i å blottstille noen. Hva meg selv angår, er det opp til den enkelte å gro tykkere hud eller låse meg inn i skapet, men helst en mellomting; det er kanskje hele poenget, sier Hansen.
Han ser ikke for seg en spesiell målgruppe for boken, men håper den er som et basseng med ulike dybder og noe for enhver smak. Skriveprosessen var en heller tung affære.
- Absolutt, hvis skrivingen går smertefritt, kan du like gjerne trykke på slettetasten etterpå. Denne boken er resultatet av en fem år lang krig ved skrivepulten. Jeg bare håper den ikke er like smertefull å lese, sier Hansen.
Hans litterære forbilder med likhetstrekk til ham selv, er Jens Bjørneboe og Axel Jensen. Men han mener å ha funnet sin egen stil, om det er lov å si slikt i Norge. Det er hans oppfatning at enhver kunstners mål må være å utvikle sin egenart så langt det lar seg gjøre og først og fremst måle seg mot seg selv. Motsetningen mellom forfattertilværelsen og hverdagslivet er noe han er godt vant med.
- Blant studier og diverse jobber, har jeg egentlig levd som en typisk forfatter så lenge jeg kan huske. Kontrasten mellom det introspektive og det utadvendte har forfulgt meg hele livet. Et snev av autisme hjelper ved skrivebordet, men det gjør ikke alt like enkelt ute blant folk, avrunder forfatterfilosofen Hansen.
Christian W. Holst