Gå til naturen og bli vis heter det i et ordtak. I Kirsten Falch (f. 1964) sitt tilfelle strømmer det kjærlige strofer fra moder jord ned i en kulp i minnet hennes i tillegg. Da gjelder det å skynde seg og få tekstene til dikt- og bildesamlingen ”Gjennom Steinen” ført i pennen før inspirasjonskilden svinner hen og blir borte.
- Bildene ble tatt på en vandretur langs Børtemannsbekken på Hovden grytidlig en lørdag morgen, siste helga i august 2009. Jeg var på tur sammen med en nær venninne som hadde mistet sin far og trengte å dra opp til sitt barndoms landskap for å ta farvel med ham. Jeg var selv nettopp blitt skilt og gikk gjennom mange dype prosesser i den forbindelse. I hvert krokete tre, i hver sprukne stein, i hver dråpe vann jeg møtte – traff formasjonene meg midt i magen, og ordene begynte å komme fram helt av seg selv. Jeg hadde dessverre ikke noen skrivesaker med meg den morgenen. Jeg måtte sprengløpe ned til appartementshotellet hvor jeg bodde, og kastet meg over skriveblokka. I løpet av en halv time var skjelettene til mange av diktene ferdige. Noen av diktene er altså direkte unnfanget og født ut av bildene. Andre har jeg brukt som illustrasjoner til dikt jeg hadde skrevet tidligere. Men den morgenen var det som om naturen begynte å fortelle meg noe om livet. Heldigvis hadde jeg med meg et enkelt fotoapparat og begynte å fange disse stemmene som snakket til meg gjennom linsa. Jeg har aldri opplevd noe slikt før. Jeg har egentlig aldri likt å skrive dikt om naturen tidligere, men her ropte den nærmest til meg, og jeg kunne ikke unngå å høre etter. Jeg måtte fortelle hva den sa til meg, forklarer Falch.
Hun begynte å skrive dikt alt fra hun var hun var elleve til tolv år. Men hun utfolder seg også som maler og spiller gjerne harpe og andre instrumenter ved framførelse av tekstene sine eller ved andre typer arrangementer. Hun er utdannet musikkpedagog.
- Målet med skrivingen er først og fremst å få ut det jeg har inni meg. Dikt er en fortettet form som fanger øyeblikk og følelser og får meg til å stoppe opp litt. Jeg skriver ikke nødvendigvis så mye for andre, selv om en del av det jeg har ført i pennen også er direkte rettet til dem. Skrivingen og alt det andre kreative jeg holder på med, er min navlestreng til livet. Det gjør at jeg kjenner meg levende gjennom mitt rike indre liv. Jeg har skrevet meg gjennom det grøvste i tilværelsen – brukt diktene som et virkemiddel for å komme meg gjennom vanskelige tider, utdyper Falch.
En viktig målgruppe for diktsamlingen kan være voksne, naturglade mennesker med sårbare livserfaringer, som for eksempel samlivsbrudd. Hun ønsker å si noe om spennet i et livsløp – fra det å være ung og ha drømmer om framtiden til det å oppleve motgang, brutte relasjoner, opplevelse av tap og sorg – for så å orientere seg på nytt mot å våge livet, og ha tro på framtiden igjen.
- Titteldiktet ”Gjennom steinen” er mitt livs Credo»: At skaperkraften og livskraften alltid finner en vei gjennom steinen. At livsgleden kan komme tilbake etter motgang. At lyset kommer etter mørket. Liksom vannet skaper erosjon i naturen, vil livskraften og skaperkraften slipe ned harde overflater og skure skarpe kanter i et menneskes liv, sier hun.
”Gjennom steinen”
skaperkraften er som vannet
den finner alltid
en vei
gjennom steinen
- Det diktet som betyr mest for meg personlig, og som også skiller seg ut, både fordi det er på nynorsk og fordi det er skrevet for lenge siden (1988), er ”Du”. Det er ungdommens drøm om sin elskede – slik man håper livet skal bli med intens lidenskap og livslangt samhold. Det ble født på nynorsk og nekter å la seg gjendikte til bokmål, sier hun.
”Du” (utdrag)
du skal eg kyssa
så svolten gneg meg
i brystet
kvar gong du dreg anden
ditt andlet
skal eg ta i hendene mine
og sjå deg
inn i æva
til augo brenn seg fast
i et ope
blikk
De fleste tekster og bilder har dobbelt bunn, som der hvor hun skildrer fjellbjørken og kystfuruen som et symbol på hvor forskjellige mennesker kan være. Straks vi ønsker å forandre egenskapene til dem vi møter, går noe i stykker. Vi må akseptere dem slik de er eller vandre videre.
Bildene hennes framhever det sanselige i tekstene og setter leserens fantasier i spinn.
- Det kan nok stemme. Noen vil oppleve dem som sensuelle. Vi mennesker tolker jo gjerne dikt og bilder inn i våre egne livserfaringer. Men jeg har ønsket å fange nære, intime stemninger ved mange ulike faser i livet og få dem fram i lyset, avslutter hun.
Christian W. Holst