Per har en lang og vond historie å fortelle
Hør, dere som tråkker fattige ned…
Amos 8,4
Helt opplagt kunne jeg ha valgt et annet bibelord til det jeg nå skal fortelle, men det passer så godt – det ligger en advarsel i det …hør, dere som tråkker fattige ned…
Det er mange måter å være fattig på. Det verste må være å ikke være velsignet med gaven til å dele på det vi har, altså være egoistisk. Jeg kjenner noen – kristne til og med – som er det. Jeg har mange ganger spurt meg selv hvor kjærligheten er i deres hjerte. Det er vanskelig å finne et fullgodt svar.
Men det er egentlig min venn Per jeg vil fortelle litt om. Han kunne ha hett nær sagt hva som helst, men jeg kaller han Per. Han er sniffer, narkoman, tigger, småkriminell og ikke den som ferdes i byens mer eleverte selskap. Snarere er han å finne gatelangs på jakt etter penger til sniffestoff, narkotika, tobakk og penger så han få livet til å gå rundt.
Visst får Per uføretrygd, men den strekker ikke til når trangen etter stoff er for stor og kroppen skriker etter narkotika som kan døyve den sjelelige smerten han har inne i seg.
Per har en lang og vondt historie å fortelle fra sitt snart 50-årige liv. Det er ikke noen ”saga med billeder på”, men en historie om en gutt som ble mobbet sønder og sammen fra første stund av både sine foreldre og omgivelsene.
Jeg ble kjent med Per på en trikkeholdeplass. Vi kom i snakk og han ble med trikken – som gratispassasjer. Han var ruset på sniffestoff, og da vi gikk av trikken, tok han opp en rein klut, dynket den med lynol og ga den til meg: ”Denne schal du ha forri du er kammmmmerrattth!”
Det er vanskelig sånn rent umiddelbart å gjøre noe annet enn å smile av dette, men det er dypt tragisk. Likevel – Per og jeg hadde delt noe, en verdifull samtale på trikken, og han ville gi meg av det lille han hadde: en rein sniffeklut. At den var rein og at han oppbevarte den i en plastpose i lomma forteller noe om verdighet. At han ville dele, forteller noe om at han til tross for sin fattigdom ikke var egoist. Per var – eller er – med andre ord ikke fattig i ånden. Det er verdifull lærdom for oss andre som ”tråkker de fattige ned”.
Nå vet jeg at Per blir tatt hånd om av gode venner i Fyrlyskorpset og at de hjelper han med både et sted å bo, pengerasjonering, vask av klær og det han trenger for å klare seg. Men den sjelelige smerten kan ingen fjerne. Den er der hele tiden, og til tross for at jeg har snakket med han mange ganger om det livet han lever, makter han ikke å få det til.
Sist vi snakket sammen, sa han: ”Jeg vet at Jesus er glad i meg!” Tenk å ha dette på bunnen i sitt hjerte og likevel leve som han gjør. Hvem er rik og hvem er fattig i ånden? Det er god grunn til ettertanke.
Jørn-Kr. Jørgensen