Jeg vil lovsynge med ånden, men også med forstanden.
1. Korinterbrev 14,15
Kristen sang og musikk er noe som ligger mange menneskers hjerte nær. Livet har vært slik at jeg har fått lov til å høre mye av dette i både inn- og utland, og mang en gang har jeg sittet i benkeradene og blitt velsignet av vakre ord og toner. Spesielt toner, kanskje …
Mange frimenigheter bruker sangen som et bevisst virkemiddel i forkynnelsen, og synger nesten mer enn de preker. Velsigne dem for det. Vi mennesker er ulike og mottar Guds ånd på ulike måter. Slik må det være fordi vi mennesker er født med ulike følelser og et ulikt mottagerapparat for det som formidles.
Under en av verdensevangelisten Billy Grahams møteserier i Amerika hørte jeg flere ganger George Beverly Shea. Ingen kunne som han synge ”In times like this we need a saviour” eller “I found the answer, I learned to pray”. Det var musestille da han sang, og i en alder av 97 år (Shea er født i 1909!) er han still going strong.
George Beverly Shea var full av forstand. Derfor ble han også til stor velsignelse og ble lyttet til. Det samme kan jeg si om andre kristne sangere og musikere jeg har møtt – Göte Strandsjö; musikkprofessoren fra Lund i Sverige som ga oss den vakre sangen ”Som när ett barn kommer hem om kvällen”. Eller hva med Einar Ekberg og Artur Erikson, som var benådede formidlere av den kristne sang- og musikkskatten – eller Frelsesarmeens store dikterskald, oberst Henry A. Tandberg, som skrev sangen ”Jeg er en seiler på livets hav”, og ikke minst Trygve Bjerkrheim, som skrev ”Det er makt i de foldede hender”, en mektig sang om Guds løfter. Fra den hjemlige arena vil jeg også nevne Aage Samuelsen – Herrens glade jubelgutt fra Bakken i Skien. Visst gjorde og sa den gode Aage mye underlig, men det er samtidig hevet over tvil at han ga oss sanger som virket og virker til stor velsignelse. Det var Aage Samuelsen som skrev ”Å Jesus du som fyller alt i alle”; i organisten Egil Hovlands arrangement er den et velsignelsens mesterstykke.
Men den største musikkopplevelsen hadde jeg i Peterskirken i Roma. En dag hadde jeg gått rundt i det store Vatikanmuseet og sett all den skjønnhet som dette gedigne museet har å by på. Jeg var sliten, lei, tørst og det verket i beina. Etter å ha stått i en milelang kø, kom jeg omsider inn i Peterskirken og fikk satt meg ned lent mot søyle. Jeg satt slik at jeg plutselig ble oppmerksom på lyset som strålte inn gjennom et vindu som om Guds ånd var til stede. Jeg ble minnet om bibelordet som sier ”Mens jeg er i verden er jeg verdens lys” (Johannes 8,12), og langt borte fra hørte jeg et guttekor som sang César Francks ”Panis Angelicus”. Stille satt jeg og så og lyttet. Det var som om kreftene vendte tilbake, og hjertet ble fylt av sann glede over livet.
Slik kan lovsangen, forstanden og velsignelsen gå hånd i hånd.
Jørn-Kr. Jørgensen