Helvete skapes av deg og meg
Spørsmålet om helvete er et av teologiens store spørsmål, og med noen få setninger er det ikke så lett å si noe eksakt om dette. Noe helt konkret kan forresten ingen si om dette, men en ting er sikkert: Finnes det ene, så finnes også det andre.
Vi kan kalle Gud for Jensen og helvete for Pedersen. Poenget er at finnes det noe godt, må det også finnes noe vondt. Det er våre egne liv eksempler på. Ingen er ikke bare gode eller bare vonde. De fleste av oss – alle faktisk – er sammensatt. Vi er mennesker, uansett hvordan vi vrir og vender på det; med alle mulige feil og mangler, med kunnskaper, ressurser og verktøy som setter oss i stand til å gjøre akkurat hva vi vil.
Slik tror jeg det også vil være med det som venter oss etter døden. Dommen tilhører ikke menneskene. Det er det vi må lære oss å leve med. Da vil alt bli enklere. La andre ta seg av livet etter døden, akkurat som andre tar seg av våre liv under fødselen – til og med i skapelsesøyeblikket, hvis vi tenker godt etter!
«Tro ikke at helvete hadde vært mulig uten deg og meg,» sier Hans Børli i et dikt.
Her ligger spennet mellom himmel og helvete – inne i oss; i deg og meg. Det er her mange ser ut til å trå feil, og da blir det hele fort vanskelig å forstå, og ondskapen ligger ofte like nær som godheten.
Ondskapen – helvete – ligger altså etter min oppfatning inne i oss. De kreftene som styrer er ofte krefter vi verken forstår eller vil godta. Men snur vi det hele rundt, og vender det mot det gode, blir det kanskje lettere å fatte. Godheten ligger også inne i oss. Kan vi erkjenne dette blir ikke omstendighetene rundt himmel og helvete så truende.
Den norske biskopen Helga Haugli Byfuglien sier i et meget spennende intervju med Kristin Stoltenberg i A-Magasinet (27/2010): «Jeg tåler ikke ondskap». «Hvorfor kan ikke menneskene være gode mot hverandre?».
Dette er selvsagt et av verdens mest eksistensielle spørsmål. Jeg prosederer på at alt ligger inne i oss, og at de kreftene som virker, er de kreftene vi har i oss, med oss og hos oss. Det er hvordan vi bruker dem som teller. Her handler det med andre ord om å finne sin egen balansegang.
Jeg har brukt mye av livet mitt til å tenke på «hvorfor menneskene ikke kan være gode mot hverandre». Tidligere enn mange jevnaldrende fikk jeg oppleve krig, nød, død, sult og fattigdom da jeg som 17-åring reiste til det daværende Ceylon, nå Sri Lanka, for første gang. Da jeg kom hjem, var spørsmålene langt flere enn svarene – og for hver gang jeg har besøkt solskinnsparadiset i Det indiske hav seks grader nord for ekvator ved Indias absolutte sydspiss, har jeg spurt meg selv: «Hvorfor?» Hvorfor skjer dette? Hvorfor skal jeg ha det så godt når det bare noen vingeslag borte er mennesker som lider den mest ufattelige nød i krig, sykdommer og sult?
Jeg spør og spør, men jeg får ingen svar. Ingen. Svaret er mangesidig og spenner vidt – fra det jeg har nevnt og som er inne i oss, til storpolitikk og beslutninger og hensyn som ligger langt over hodene – og sjelen – til de fleste av oss.
Det vi kan gjøre, er å skaffe oss kunnskap, følge med, diskutere med venner, kamerater, familie, kolleger og lærere, ha meninger og positiv tro på at det nytter, tross alt.
Men når alt kommer til alt, spørs det om vi likevel må konkludere med Hans Børlis postulat. Men hva den enkelte vil tro er selvfølgelig helt individuelt.
Etter Auschwitz
Det er hardt
Å se seg selv i øynene
Etter dét som hendte
I Auschwitz.
I Hiroshima.
I Song My –
MEN VEND IKKE SPEILET
Tro ikke
At helvete hadde vært mulig
Uten deg og meg.
Jørn-Kr. Jørgensen