Hvorfor gjør det så vondt å miste?

Når en man er glad i dør, blir det et savn og det gjør vondt. Det er helt naturlig og krever bearbeidelse for at man skal se sammenhengen i livet. Sorgen bør tas på alvor også av omgivelsene.

Det er ikke noe som er unaturlig eller naturlig i en sorgreaksjon. Sorgen rammer ulikt og reaksjonene er ulike. Det er faktisk om å gjøre å leve med det og i det. På en måte leges sorgen av tapet, selv om savnet vil være der. Tenk da på at også savn av en kjær ektefelle, en sønn en datter, en mor eller en far, kan være en god opplevelse. Savnet forteller nemlig noe om hvor glad du var/er i vedkommende –og det gir god grunn til å takke.

 

Jeg har ofte tenkt at foreldre ikke skulle hatt lov til å dø. Det er så mye jeg skulle ha sagt og så mye jeg ikke fikk fortalt. Men det ble ikke slik. Døden banket på og det var over. Og jeg skal betro deg at jeg savner min far hver eneste dag. Av og til kjører jeg innom hans grav og tar en prat, og kjenner jeg godt etter, kan jeg da kjenne hans store hender rundt mitt hode. Det er en god opplevelse. Bare god.

 

Sorgprosessen har mange skrevet om, så jeg skal ikke gjenta den her, men peke på hvor viktig det er å ta vare på de gode minnene. Det er de du og jeg skal leve videre på når savnet melder seg. Det er lurt å ta vare på en ting eller to som tilhørte avdøde hvis man har anledning til det. Det kan ofte lette sorgen – og minnene kan få en annen virkelighet.

 

Sorg og savn vil som regel avta noe etter hvert som tapet kommer på avstand. Vi som lever, skal leve videre, og den beste måten å ære de vi er glad i på, er å leve videre til vår tid er ute. Slik vil generasjon etter generasjon gjenta seg – og nye barn vil fødes inn i denne verden.

 

Minnene bærer vi alltid med oss om våre nære og kjære. De gode minnene er ekstra verdifulle. Kan vi skape situasjoner som gir gode minner for våre nærmeste, blir sorgen og tapet lettere å bære. Prøv, og du skal se at det nytter.

Jørn-Kr. Jørgensen