Det er først og fremst viktig å være ærlig for seg selv. Når man er det vil ærligheten overfor andre også tilta. Noen bedrar seg selv. Det kalles selvbedrag.
Det er et interessant spørsmål å spørre hvor mye man lyver? Jeg kjenner en kvinne som sa: «Jeg lyver ikke». Da et skisma mellom oss kom opp og jeg konfronterte henne med det hun hadde sagt, repliserte hun kjapt: «Jeg lyver ikke i denne saken.»
Den skal lyve godt som ikke blir avslørt til slutt. Det å lyve er en øvelse i hukommelse, for det er gudgitt lett å glemme hva man har løyet om – og blir man senere spurt, skal det mye til å huske detaljene i det man da sa.
Holder man seg til sannheten, er det enklere både å forklare og fortelle, og å gjenta det samme når man blir spurt.
Selv har jeg vel pyntet litt på sannheten av og til, og gitt meg selv bedre posisjoner i et hendelsesforløp enn det jeg hadde. Det er menneskelig å lyve, og vi lyver om det vi må når virkeligheten blir for vanskelig å forholde seg til.
Det er noen som har sagt at «ærligheten varer lengst fordi den er minst brukt». Det kan hende det er noe sant i det, men vil man leve et liv uten å være redd for å bli avslørt eller «miste ansikt», er det best under alle livets skiftende forhold å holde seg til sannheten.
Det beste som kan sies om dette er: «Det du sier skal være sant, men du skal ikke nødvendigvis si alt du vet». Mellom disse to parentesene er det et stort rom hvor vi kan boltre oss fritt og uten sjenanse.
«Hvor mye trøst det er i sannheten, vet jeg ikke, men trøsten som kommer fra sannheten, er varig», sier dikteren William Wordsworth og berører kjernen i det hele.
Jørn-Kr. Jørgensen