Noen mennesker kommer alltid for seint. Ikke mye, men fem, seks, sju minutter. Noen og enhver kan bli oppholdt, komme inn i en kø, miste trikken eller møte for mange røde lys. Men ikke bestandig, og ikke hele tiden.
Det er ikke uten grunn at det i mange bøker om jobbintervjuet stresses både en, to og tre ganger viktigheten og nødvendigheten av at man kommer presis og punktlig til intervjuet; gjerne fem minutter før – og hvem våger da å komme for seint? Da viser man i hvert fall at man ikke er synlig interessert i jobben. Og da er vel løpet kjørt?
I mange år gikk jeg som jeg har fortalt i psykoanalyse. Den ene terapeuten hadde som vane foran mine timer at han nesten så å si hver eneste time kom to til tre minutter for seint. Jeg tok dette opp med ham flere ganger, men det hjalp ikke. Han fortsatte, og til slutt trodde jeg at han egentlig ikke ville ha meg der.
Dette forteller ikke mer om meg enn om terapeuten, men om en stygg uvane som egentlig var en mangel på respekt for den tiden vi hadde sammen. Min andre terapeut var alltid meget presis.
Mangel på respekt for andres tid – og samværet – ligger kanskje også bak at noen alltid er for seint ute? Eller kanskje det har med den enkeltes karakter å gjøre?
Jeg vet jo at mange har mye å gjøre og ikke rekker alt bestandig. Men slik kan det umulig være hele tiden? Unnskyldninger og forklaringer er greit nok, men ikke alltid. Det går en grense og det blir lagt merke til; spesielt i arbeidslivet.
Noen kommer alltid for seint på jobben, til møter og til andre samvær. Jeg kritiserer ingen, men jeg etterlyser respekten for den som venter.
«Den som venter på noe godt, venter ei forgjeves», heter det. Men for den som alltid kommer for seint kan det hende at det gode forsvinner så å si foran ens øyne.
«Tid er penger». «Tid er respekt». «Avtaler er til for å holdes – in time». Og hva sa Woody Allen: «80 prosent av suksessen handler om å møte opp (i tide)».
Jørn-Kr. Jørgensen