Jeg har et grunnleggende syn om at historiene om våre liv må fortelles på nytt; ja, ikke bare om våre liv, men historier om hendelser i det hele tatt. Gjør vi ikke det, blir både vi og hendelsene glemt, og det er uheldig – mer for ettertiden enn for samtiden.
Til å fortelle historiene om mennesker har vi biografene som skriver biografier, og om noen mennesker er det kommet ut både en, to og tre biografier – om noen er det til og med kommet ut biografier i flere bind! Det er impinerende og viktig, og best er de biografiene som ikke bare forteller om alt som var ”fint og godt”, men også om det som var ”surt, vanskelig og sært”. Det er jo det som er den egentlige historien om menneskene.
Denne boken innholder små essay om mennesker og opplevelser du kanskje har hørt om før, men det må fortelles igjen og igjen – så folk kan undre seg, le og ikke minst få vite. Den som vet noe blir alltid et mer ansvarlig menneske enn den som ikke vet.
I det jeg skriver dette, kommer jeg til å tenke på historien ”Faldkniven”. Den er slik:
Ærbødigst her skolinspektør.
Ja no e dokker resst og væl va de før dokker va et koselig besøk å ha på besøk de e sant å sekkert å en jæstfri kar de va dokker så vilde hussere hos os i våres fattige leilighet lekså ingen ting. Og levvli og muntli de va dokker tel enkvær ti æg må skrive tel dokker før æ finn ikje fallkniven han låg i vindusposten straks atme der kor dokker satt og spisste siste morran dokker må ikje tru at æ har nåkke messtanke å langst ifra. Skolinspektøren me di inntekter at han sko ha fornødent å knabbe fallkniv ifra en mann så knaft har levvemåten nei langst ifra. Æ kunn har roft ætte dokker har æ sanst mæg, førr de va bære en par menudder ætte dokker va strøkke så såg æg at kniven va vække, æg kunn har gjømt han har sanst mæg han lå tæt atme så det va et ingenting førr den så ville å smette han i lomma når man tok hanna ner utav vindusposten sållessen, dokker har han vel ikje mæn æg vesste ikje anna rå eller å skrive tel dokker æg va så nødig om kniven de va en æg kjøfte på fæmtenøresbasaren i Strandgata førr æg sko ha han æg ga enda to krone 95 mæn han kosta tre.
Tytebærbotten den 1–4re Grinus Lydevartsen, met navn.
Sjøitens navn, "Haabet.”
U. P. S. No kjæm ho Jændrikke å førtæll ho har funne kniven ilamme sjeien. Unsjyll.
(Historien er hentet fra "Vett og Uvett" av Einar K. Aas og Petter Wessel Zapffe. )
Dersom denne historien ikke blir fortalt omigjen og omigjen av stadig nye generasjoner, står den i fare for å bli glemt. Det er tragedien.
Slik er det også med menneskers historie. Dersom den ikke fortelles går den tapt ”for evigheten”. Det er tragisk, og det spennende er at alle menneskelige historier er like spennende. Det handler bare om å grave dem fram – og fortelle dem videre. Blir historiene om våre liv glemt, blir til slutt menneskeheten glemt.
Aldri har det vært gitt ut så mange bøker om 2. verdenskrig og forhold knyttet til denne som i vår tid. Det kommer selvfølgelig av at nå kan den fortelles fordi mange av dem den handler om, er døde. Med historiene om deres liv lever de videre.
Dersom ingen hadde fortalt historien om månelandingen, ville den gå i glemmeboka. Dersom ingen fortalte om Martin Luther King jr.s kamp for frihet, borgerlige rettigheter og fred, ville han også bli glemt. Det samme ville Dag Hammarskjöld som var FNs 2. generalsekretær som døde under mystiske omstendigheter ved en flystyrt i Kongo i 1961.
På denne måten kan jeg liste opp begivenhet etter begivenhet – dersom ingen fortsetter å fortelle om de 77 menneskene som ble drept 22. juli i 2011 av en forvirret deperado, vil de også bli glemt. Men det vil forehåpentlig ikke skje.
Det jeg vil fram til, er at det er viktig at noen forteller historiene – enten det er om faldkniven eller om Martin Luther King jr. Vi trenger historiene. Mister vi dem, mister vi kunnskap om livet. Derfor må historiene fortelles på nytt og på nytt.
Det er det som kalles kunnskapsformidling.
Jørn-Kr. Jørgensen