Til slutt i denne lille boken vil jeg si noe om dette: Finnes det noe som heter kristen maktutfoldelse – eller kristen makt? Selvsagt finnes det, men den er som regel alltid uheldig. Det skal svært mye klokskap og innsikt til å bruke det kristne budskap i maktens tjeneste. Vanligvis går det helt galt.
Jeg skal forsøke å forklare hva jeg mener: Av og til opplever vi avisoverskrifter hvor det fortelles at en prest, en forstander eller evangelist har misbrukt unge jenter eller konfirmanter seksuelt. Misbruket går på tvers av konfesjonene og forekommer ikke hyppigere noe sted enn noe annet. Men at det forekommer er på det rene.
Det å bruke kristendommen, Jesu Kristi kjærlighet på denne måten, er så galt som det kan få blitt, og har ikke noe med nestekjærlighet eller kjærlighet å gjøre. Det handler snarere om egoisme og en vond vilje til å tilfredsstille egne behov.
Noen ganger har jeg møtt kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep av kristne ledere. Den som har begått overgrepet har kanskje på et stadium gitt uttrykk for anger og bedt om tilgivelse. Det er vel og bra, men skaden på den som overgrepet er begått mot blir aldri borte. Smerten sitter i kroppen med varierende styrke hele livet.
Innenfor norsk strafferettspleie er det slik – og heldigvis og takk for det – at den som har sonet sin straff har gjort opp for seg. Det er et godt prinsipp, men den som har lidd overlast i barne- og ungdommen med en kristen leder som har forgrepet seg, blir nesten aldri kvitt den smerten som sitter i sjelen.
Overgrepet er i de aller fleste tilfeller begått av en tillitsperson som vedkommende har sett opp til og kanskje også hatt som et ideal. Så har makten, begjæret og den seksuell interessen tatt overhånd, og overgrepet er et faktum. I avisene har vi lest eksempler på at slike ting har foregått i årevis uten at det er blitt meldt fra om det. Dette er kristen maktutøvelse på sitt aller verste.
Fra den senere tid er det kommet ut to bøker som jeg gjerne anbefaler folk å lese når det gjelder den problematikken jeg her skriver om for å skape en dypere forståelse av smerten den som blir utsatt for overgrepet utsettes for. Den ene heter ”Ulvar i lammeflokken”; om predikantar, makt og overgrep mot kvinner (Forlaget Forum H. Aschehoug & Co, Oslo 1997), den andre heter ”Tause menn”; seksuelle overgrep mot gutter i kristne miljøer (Forlaget Verbum, Oslo 2001). Begge bøkene forteller om overgrep begått i kristenhetens navn hvor makten har vært et av de fremtredene elementene.
Hva skal vu gjøre for å få en slutt på denne virksomheten? Hva skal til for at voksne menn skal slutte med overgrep ikke bare i kristne miljøer, men i sin helhet overfor unge jenter og gutter som søker trygghet og forståelse i sine liv. Det finnes kanskje ingen entydige svar, men noe av løsningen må ligge i at den det gjelder må tørre å si fra og bli møtt med sin opplevelse med forståelse og respekt.
Fordømmelse av benektning kan ofte gjøre galt mye verre, og ofte opplever unge som forteller om slike situasjoner et troverdighetsproblem. Det er klokt å ta kontakt med fagpersonell i slike situasjoner og å undersøke saken nærmere.
Først og fremst må den som har opplevd overgrepet beskyttes. Den utsatte er alltid den som er mest sårbar, og skal alltid omgis av den kjærlighet og forståelse som ligger i det gode sinnelag.
I noen tilfeller har jeg opplevd at unge og unge voksne som har gått til psykolog og psykiater er blitt utsatt for seksuelle overgrep. I denne situasjonen som i andre situasjoner som gjelder det samme – altså i kristen sammenheng – er det så godt som alltid overgriperen som har ansvaret og som må stå til rette for sine gjerninger. Jeg skriver ikke dette for å fordømme noen, men for å peke på en faktor som ofte blir tilsidesatt – at det er den voksne (overgriperen) som har ansvaret.
Det finnes etter hvert mye litteratur om dette emnet - seksuelle overgrep i kristne miljøer – og noen organisasjoner har gått så langt at de har laget regler for hvordan prester og predikanter i deres samfunn som utsettes for denne typen mistanke skal behandles. Ikke for å forsvare handlingen, men for å belyse den fra alle vinkler. Dette er et meget prisverdig og nyttig arbeid som flere burde gå i gang med for å være til mest mulig hjelp, trøst og støtte – og forståelse.
Kristen maktutfoldelse som ”dette må du ikke si til noen”, ”jeg kommer i fengsel hvis du sier dette” eller ”jeg mister jobben min”, er ikke argumenter som holder i denne sammenheng. Det eneste som nytter og som bør praktiseres, er ærlighet, åpenhet, ærlighet og åpenhet. Bare det kan få bukt med usunne maktutfoldelse, og gjerninger som innen kristen - og andre – kretser ikke bør finne sted.
I slike situasjoner gjelder der mer enn noen gang tidligere å lytte med hjertet - og bruke forstanden. Noe annet er ikke god kristendom.
Jørn-Kr. Jørgensen