Haakon Inge Skår-Olsen er bokaktuell med romanen Begg & acon.
I sin andre bok har Haakon Inge Skår-Olsen sagt farvel til det selvbiografiske, og vandret inn i fiksjonen. I Begg & Acon får hovedpersonen en uønsket krise slengt i fanget, og livet blir aldri det samme igjen. Skår-Olsen ønsker å sette fingeren på en hel generasjons klaging og sutring.
Den snodige tittelen på boka stammer fra den forrige romanen, C for cancer, som forfatteren innrømmer var nærmest selvbiografisk. Begg & Acon er navnet på utestedet som hovedpersonen, altså forfatteren selv, og kompisen Stein planla å starte. Nå har utestedet blitt en realitet, altså på papiret, og derav også tittelen på den nye romanen. Før vi ber forfatteren fortelle om den nye boken, lurer vi på om han kan forklare hvorfor han har forlatt det selvbiografiske.
En krise du ikke har bedt om
- Det ble litt for heftig å være selvbiografisk. For det første så blir vi jo eldre. Det som var morsomt da vi var studenter, er ikke nødvendigvis så morsom når vi blir voksne. For eksempel Steins hang til damer. Nå er han jo gift, og det er dumt om han skal måtte gå rundt og dementere ting, sier Skår-Olsen med et smil.
- Det er jo et alvorlig tema jeg tar opp, og jeg går god for alt jeg har skrevet, men jeg gikk lei av å snakke om meg selv. Jeg opplevde det nesten litt sosialpornografisk.
- Det skapte kanskje et slags ubestemmelig ubehag?
- Ja, det kan du si. Temaet for denne boken er på mange måter det samme. Ikke om kreft, men om en krise du ikke har bedt om, som blir slengt i fanget på deg. Det er jo slik kriser ofte er. Og så må du ta en del valg etter krisen, og du kan ikke forstette som før, forklarer forfatteren.
Patetisk sutring over livet
Det er det litt uhåndterlige fenomenet sosial angst som blir behandlet i Begg & Acon.
- Den sosiale angsten ligger som en unnskyldning for å slippe å ta valg. Er du bare redd nok, så trenger du ikke å gå ut dørene. Da kan du skylde på angsten. Det er jo fantastisk fint å ha noe å skylde på når livet ikke blir sånn som du vil det skal være. Det er alltid andre sin feil, ingen har lenger noe ansvar for det som skjer med dem. Det er staten, foreldrene eller samfunnet som har skylden. Jeg tror nesten jeg kunne ha skrevet om dette i sakprosa, spekulerer forfatteren, og vi forstår at han snakker om ting som virkelig engasjerer ham. Han mener nemlig at han har satt fingeren på en usympatisk trend i sin egen generasjon.
- Det er en kjensgjerning at folk i min generasjon er skuffet og veldig lite fornøyd med livet. Jeg merker at mange sutrer og klager, både når vi blir foreldre og ikke lenger er sentrum i livet, eller at jobben ikke er spennende nok, og ingenting egentlig er bra nok lenger. Det er ganske patetisk, konkluderer forfatteren.
Liker ikke krav
Med ”sin generasjon” sikter Skår-Olsen til de som er midt i trettiårene, og som nettopp har kommet i gang med etableringen, altså familie, barn, bolig og fast jobb. Han tror at mange tenker at nå har de endelig nådd fram, blitt voksne, og nå skal alt skje, men så blir det ikke sånn.
- Ungdomsskolen er dramatisk for de fleste, med pubertet, posisjonering, og så skal du være inne med de rette. Så kommer videregående, og ting blir litt bedre. Du finner folk med samme interesser som du kan være litt sær sammen med. Så kommer studietiden, som bare er fantastisk. Du gjør akkurat det du vil, har alle rettigheter og ikke noe ansvar. Så kommer voksenlivet, og du forventer at det bare skal bli bedre og bedre, for det har det jo blitt til nå. Men så er det rett tilbake til tiden på ungdomsskolen, med posisjonering, angst, studielån, huslån, og mange krav som stilt til deg. Og det liker vi ikke, og det blir bare verre og verre, forklarer Skår-Olsen.
Innesluttet og analytisk
Forfatteren har allerede klart å si veldig mye, uten å si stort om selve boken. På tampen gir han oss derfor en beskrivelse av hovedpersonen i Begg & Acon:
- Jeg vil ikke gi ham noen diagnose. Men han er innesluttet og holder seg mye for seg selv. Han er ikke veldig glad i folk, og er redd dem eller forstår dem ikke. Han analyserer mye, og når du ikke har all informasjon, så får du det ikke helt til. Han er kjempesmart, men det skorter på det sosiale. Og foreldrene har mye av skylda, mener han selv. De har ønsket ham inn på et spesielt spor, og har formet ham, forklarer forfatteren, som bevisst bruker humor som virkemiddel. Boken er også stappet med musikk- og litteraturreferanser.
Avslutningsvis sier Skår-Olsen at:
- Dette kan leses som en eksistensialistisk roman, som handler om hvem vi egentlig er, eller som en pur romantisk komedie. Det er et Kinderegg av en bok, vil jeg påstå, og du kan selv bestemme hvor dypt du vil gå inn i den.
Redaktør -