Hvem passer vel bedre inn på Eiganes enn en nærbøbu som får brekninger av å gå inn i et fjøs?
Ann Kristin Sørvåg angrer allerede på at hun har fortalt akkurat dèt. Men det nytter lite. Dette må vi til bunns i.
- Du har ikke vokst opp på gård, altså?
- Nei, nei! Jeg bodde i et byggefelt på Nærbø. I mitt eget utdrikningslag måtte jeg gjennomgå ”fjosprøven”. Melke kyr og måke møkk, den blonde sopranen rister lett på hodet.
- Jeg synes jo egentlig at Stavanger er lite nok.
Det eneste som later til å være igjen av jærbuen i kvinnen på andre siden av kaffebordet, er et kjærlig forhold til bokstaven æ. For siden unge Sørvåg begynte å vanke i litt mer kunstneriske miljøer lenger nord i fylket, har hun levd i en helt annen verden.
Fra Abba til opera
Det var som Agnetha i Abba hun først ville bli. 70-talls brisen feide langs norskekysten, og den blonde svensken var et stort idol. Men mot alle odds stoppet lysten til å danse i diskolys og skråle Mamma Mia allerede innen Ann Kristin var blitt fjortis.
- Da tok jeg mine første sangtimer, og forstod at det var noe mer spesielt med klassisk musikk. Jeg fikk låne en kassett med tyske dikt som det var satt musikk til. Å kunne uttrykke alle detaljene i et dikt på den måten, er mer utfordrende enn Agnetha, sier Ann-Kristin Sørvåg med et smil.
Fra da av var hun frelst, på musikkens fineste kunst. Det var ingen tvil i verden om at hun skulle bli noe annet enn sanger. Et par år senere begynte hun på Lundehaugen videregående skole, hvor det stod musikk, musikk og atter musikk på timeplanen.
- Det var som å komme til himmelen. Jeg traff andre med samme interesse og hadde veldig inspirerende lærere. Der lærte jeg også annet enn bare klassisk musikk. For det er viktig å ha litt flere bein å stå på når du skal jobbe i denne bransjen, påpeker Sørvåg.
Generasjoner med musikk
Hjemme i Eiganesveien er det lettere kaos for øyeblikket. Familien holder på å løfte taket på huset, slik at Ann Kristin kan få sitt øvingsstudio rett under himmelen. Enn så lenge står flygelet på æresplass ved stuevinduet, mens notestativet troner dekorativt fra sin plass midt i rommet. Gjemt i krokene ligger trommer og fløyter i rosa, blått, grønt og gult. De er en del av mors oppskrift for dyrking av de yngstes musikkinteresse.
- Jeg må jo prøve å inspirere dem, traller Sørvåg og nikker mot den lille haugen med instrumenter.
- Men det er visst biler som er mest populært, legger hun til og legger hodet spørrende til siden. Forstå det den som kan.
Familiens yngste medlemmer, to gutter på tre og ett år, er midtpunktet i sopranens liv. Ingen selvfølgelig bane for en kunstner av hennes art.
- Mange spør hva jeg har tenkt å gjøre med karrieren, og jeg har tidligere blitt rådet til å la være å få barn. Men det er ikke bare karriere som betyr noe. Å ha unger kan ikke måles med noe. Da jeg ble mor, følte jeg at en brikke på plass som jeg ikke var klar over at jeg hadde, sukker Ann Kristin.
Første tone ut
Etter endt videregående utdanning bar det rett til musikkonservatoriet i Stavanger for den unge sangeren. Derfra gikk ferden til operastudier i Stockholm og siden frilansarbeid i Berlin. I takt med kunnskapene, økte opplevelsene. Størst av alt var et av hennes første oppdrag på østkanten av tyskernes hovedstad. Under de 70 lysekronene i den staselige gamle konsertsalen Schauspielhaus satt 1.700 publikummere og ventet på kveldens underholdning. Alle ventet de på Ann Kristin Sørvåg fra Norge. Hennes stemme skulle nemlig starte hele showet.
- Jeg var litt spent før forestillingen. Men jeg prøver å tenke at jeg skal gå på scenen for å gi folk noe, i stedet for at jeg er nervøs. Etterpå svevde jeg i skyene. Når du opplever noe slikt, blir du nesten nødt til å gire deg selv ned, smiler hun.
Etter en tid i Berlin gikk turen til London, hvor ektemann Steinar hadde fått seg jobb. Her kom også eldstemann til verden, mens mor sang norske folketoner. Nå har familien bodd i Norge i flere år.
Et jordeple på kulturarenaen
Overgangen fra store scener i utlandet til lille Stavanger kan bli stor. Og det er ikke alltid at oppdragene står i kø for en sopran. Men den trallende eksil-jærbuen vet å gjøre plass til seg selv.
- Det er ikke et helt fett levebrød, bekrefter musikeren selv. Men så er hun jo slikt et jordeple da, som de sier på flatlandet, brukbar til det meste.
- Akkurat nå arbeider jeg med en markering av 200-års jubiléet for Backer-søstrene, som skal skje i 2007. I tillegg har jeg litt oppdrag på julebord og så skal jeg ha opera-kafé under Dalane Kulturfestival. Det er en mer uformell konsert med høy hatteføring, hvor jeg har dialog med publikum underveis, smiler Ann Kristin.
Kampklar trafikksikrer
Nå er det ikke bare i kulturlivet Sørvåg finner seg oppdrag heller. Etter å ha slått seg til ro på Eiganes, fant hun det naturlig å melde seg som frivillig til den nye velforeningen. Med to små gutter i hus, har nemlig engasjementet for trafikksikkerheten virkelig begynt å gløde.
- Jeg synes det er viktig å vise at vi bryr oss. Det er ingen selvfølgelighet å bo i et demokrati. Akkurat nå arbeider vi i Velforeningen med Tjensvollkrysset og Eiganesveien. Når en ser på alle de nye boligene som skal komme rundt oss, vil veinettet bli en viktig utfordring, mener hun.
Det er en gnist av politiker i øynene hennes, når hun får peke og fortelle om hva hun mener kunne bli gjort bedre. Men misforstå ikke, ifølge Ann Kristin Sørvåg selv, kommer vi aldri til å se henne listet før noe valg.
- Nei, å lese på dokumenter er ikke helt min stil. Men jeg kan godt ta noen telefoner og slikt. Vi trenger jo folk på den andre siden også, sier hun mens hodet farer forferdet fra side til side.
Lokal Bob Geldof
Selv om det kommer høyt opp på listen, er ikke sikre veier og gode lekeplasser til barna det eneste Ann Kristin engasjerer seg for. Da tsunamien skyllet over Sørøst-Asia i romjulen i fjor, satt hun som resten av Norges befolkning som et forferdet vitne foran tv-skjermen. Men følelsen av å være hjelpesløs, nådde aldri inn. De nærmeste ukene skulle hun jobbe døgnet rundt for å hjelpe på sin måte.
- Jeg har alltid beundret hva Bob Geldof har fått til, og tenkte det burde være mulig å få til noe liknende i Stavanger.
Prosjektet ble hetende Musichelp, og samlet artister fra hele fylket for å gjøre en innsats. Resultatet var to konserter og 250.000 kroner til tsunamiofrene.
- Det var veldig mye arbeid, og utrolig intenst da vi stod midt oppi det. Men det var fantastisk å oppleve hvilken velvilje som finnes blant folk og artister. Jeg har veldig lyst til at Musichelp skal bli noe som kan fungere også på sikt. Det er så mange som trenger hjelp, og jeg tror også musikk i seg selv kan være med på å spre håp og glede. Men skal vi gå videre med dette, må vi få først få dannet et apparat rundt Musichelp. Det står ikke på velvilje, men jeg kan ikke jobbe dugnad døgnet rundt hele året, sier Sørvåg.
Nyter livet
Det blir neppe jærbu av Ann Kristin Sørvåg igjen. Hun trives som en andemor i sivet på Eiganes, milevis fra nærmeste fjøs. Når hun nå snart kryper opp på loftet for å øve, har hun vel dessuten alt hun trenger for å hente inspirasjon til musikken. Mosvannet i det fjerne, fargerike trær innhyllet av fuglesang og forhåpentligvis et mer trafikksikkert Tjensvollkryss på sikt. Men er det virkelig alt hun trenger, eller er hun som sangfugler flest og trekker sørover når instinktet setter inn?
Sopranen smiler lurt. Hun har forsnakket seg over tekoppen og småkakene tidligere denne dagen. Her hjelper det ikke å lirke og lure.
- Jeg har alltid store drømmer og ambisjoner, det er det viktig å ha. Men plutselig går ting annerledes enn du hadde tenkt. Jeg tror den store utfordringen er å leve i øyeblikket, og nyte livet der du er.
Redaktør -