Frostrøyken står stille i den kalde luften. Det er midt i desember, og vinteren er på sitt kaldeste. Snøen ligger som et tykt teppe over bakken, og gjør at fremkommeligheten til folk er utrolig vanskelig. Og akkurat dette bekymrer Mari der hun står og ser ut av vinduet i den lille hytta hun bor i. Tidligere på dagen hadde Torstein – mannen hennes - tjoret hesten fast til sleden og reist avgårde for å hente jordmora. Mari hadde kjent at noe var i ferd med å skje da hun våknet i morges. Mari skal ha barn – deres førstefødte.
Slik begynner den spennende romanen Christianias rose. Handlingen i boken om Hanna Josefine og hennes liv, er lagt til slutten av 1800-tallet og fram til midten av 1930-tallet, og det er en historie spunnet om forfatterens oldemor.
-Ideen til denne boken kom gradvis. Etter at noen familiemedlemmer fortalte meg om enkelte hendelser i Hannas liv (min oldemor), begynte jeg å tenke på dette mer og mer. Samtidig begynte jeg faktisk å beundre måten hun hadde håndtert alle utfordringene som hun måtte møte i løpet av livet. Etter hvert så vokste det fram noen ideer i hodet mitt om en mulig bok. Og jeg skjønte at dette faktisk kunne bli en bra bok – hvis jeg "spedde på med litt ekstra krydder", noe jeg da selvfølgelig gjorde, sier forfatteren Hanne Haugan Pedersen.
Hanne Haugan (f. 1960) er fra Oslo, men bor nå i Fredrikstad. Hun er gift og har to voksne barn. Christianias rose er hennes debutroman.
Et ønske om å fortelle sin familiehistorie
-Selv om det er en stor prestasjon i seg selv og være mamma til to barn, har jeg alltid hatt et ønske om å "gjøre litt ekstra" ut av livet. Og det innebar bl. a. å få utgitt en bok i mitt navn. Jeg er i en situasjon hvor i tillegg til meg selv, så er både min mor og far enebarn. Dette betyr at jeg selvfølgelig har kjent på den ensomme følelsen det vil si og ikke ha slektninger i live. Begge mine foreldre er nå døde, men jeg er jo tross alt svært heldig da jeg heldigvis har fått min egen familie med mann, barn og barnebarn. Men forklaringen min er den at folk i min situasjon har vel kanskje et indre ønske om å niholde litt på sine avdøde slektninger, og med å skrive denne boken følte jeg vel at jeg gjorde nettopp det, forteller hun.
-Målgruppen er vel egentlig alle, men må vel innrømme at boken kanskje passer best for den kvinnelige delen av befolkningen. Tittelen var i utgangspunktet tenkt å være en helt annen. Men siden samme tittel var brukt på en tidligere utgitt bok hos forlaget, ønsket de at jeg endret denne. Og det var ikke helt enkelt. Jeg hadde greid å skrive en hel bok, men å finne på en ny tittel til boka – ja, det var utrolig vanskelig. Helt til min datter kom meg til unnsetning og foreslo Christianias rose, fortsetter Haugan Pedersen.
Hannas tilstedeværelse
-Skriveprosessen var utfordrende. For selv om jeg var klar over at det var enkelte hendelser som måtte inn i manus, visste jeg ikke hva som skjedde underveis i fortellingen før jeg kom dit. Det var også en svært spennende prosess i litt andre former. Uten at noen skal tro at jeg ikke har hele vettet i behold, så må jeg jo bare innrømme at tilstedeværelsen av Hanna var svært fremtredende ved flere anledninger. Jeg vil si at det var et nærvær så sterkt at jeg foreløpig ikke har noe ønske om å skrive om flere avdøde slektninger, forteller hun.
-Jeg prøver å være ganske nøktern i forbindelse med bokutgivelsen, men vet veldig godt at det skal vel mer eller mindre noen undere til for at jeg skal ha skrevet en bestselger. Men samtidig må jeg jo også innrømme at det kanskje ligger en liten god drøm om dette også. Likevel håper jeg at folk får en god leseopplevelse med Christianias rose, avslutter Hanne Haugan Pedersen.
Carsten Flo