Den internasjonale fredsbevarende styrken, UNIFIL, har siden 1978 stått som passiv observatør langs grensa til Israel. Mandatet de har gir ikke mye handlingsrom. I 2006 gjennomførte israelske styrker et nytt forsøk på å knuse sin nye fiende i Libanon, Hizbollah, og det ble en blodig krig. I dag snakker ikke libanesere om det igjen blir krig, men når. I en farlig, vanskelig og kaotisk tilværelse kan ett menneske synes lite og ubetydelig. Likevel kan denne ene bety alt for andre, også forskjellen på liv og død. Denne romanen handler om slike mennesker.
-Ideen ble til etter et besøk i Libanon høsten 2006. Jeg hadde vært på en rundtur i Sør-Libanon, sett ruinene etter krigen som var slutt noen uker før, og snakket med noen av ofrene. Jeg møtte også en Hizbollah-kommandant, han hadde inngående kunnskaper om kampene; pekte og forklarte fra en høyde vi hadde reist opp på. Tidligere besøk i landet, og kjæresten min som har jobbet humanitært i området siden 90-tallet, hadde skaffet meg forbindelser. Hjelpearbeidere, Unifil-veteraner og palestinske flyktninger har også fortalt meg historier, forteller forfatteren av boken "Når fuglene slutter å synge", Bjørn Dahl.
Bjørn Dahl (f. 1955) er utdannet ved Universitet i Oslo. Siden 1980 har han undervist i historie, religion og norsk ved Jessheim videregående skole. Han har bodd ett år i Beirut, Libanon, og reist mye i Midtøsten. Bjørn har tre voksne barn og ett barnebarn.
De glemte flyktningene
-Skjebnene jeg møtte inspirerte meg til å skrive. De "glemte flyktningene" – tredje og fjerde generasjon palestinske flyktninger som forsøker å skape et liv i slum og ruiner i Libanon, imponerer med sin livskraft. Det er både vondt og godt å se unger smile, leke og le midt i elendigheta. Det er nesten utrolig at unger som vokser opp i leirene ikke blir rasende selvmordsbombere alle som en, men forsøker å leve så normale liv som mulig. Libanesere som har fått bomba i filler alt de eier, bygger tålmodig opp igjen. Om og om igjen. Krig har fulgt krig i Libanon. Og hjelpearbeidere imponerer meg med sitt utrettelige engasjement. Å se alt dette, gir meg tro på mennesket. Det inspirerer, fortsetter Dahl.
Diskriminering og urettferdighet skaper hat, og det er selvsagt like galt enten det er antisemitter, islamofobe eller andre undertrykkere som er på ferde. Norge har diskriminert samer, tatere, jøder, sigøynere og innvandrere. Romanen har fokus på hatet og mistenksomheten.
Hevn løser sjelden problemer
-Hevn løser sjelden problemer. Likevel følger til og med statsledere hevnens lov; G. Bush skulle hevne etter 11.september 2001, Israels statsminister Netanyahu er stadig opptatt av Øye for øye, tann for tann – en tenkning som gjør blind. Bror dreper bror i Midtøsten, i Syria, i Israel/Palestina, Irak og andre steder. Men slik har det jo også vært i Europa i hundrevis av år, som i Jugoslavia under borgerkrigen i 1990-åra, og nå i Ukraina, sier han.
Bokens målgruppe er alle lesere over 16 år, og både lesere med og uten Midtøsten-erfaring kan lese. Forfatteren forsøker å formidle nordmenns møte med Midtøsten, og nordmenns møte med seg selv. Tittelen "Når fuglene slutter å synge", er symbolsk. Når slutter nemlig fugler å synge? Når det er fare på ferde.
Den arabiske våren
-Jeg skrev et utkast til boken allerede i 2010, men det meste ble til i Beirut da jeg bodde der i 2011-2012. Kjæresten min var koordinator for Norwac, en humanitær organisasjon, og jeg tok et år permisjon fra skolen for å oppleve Midtøsten over tid sammen med henne. Midtøsten var preget av "den arabiske våren", men i Libanon var det rolig. Syriske flyktninger strømmet til landet, og det var demonstrasjoner for Assad i Beiruts gater. Kidnappinger og noen bombeeksplosjoner forekom. I luften demonstrerte israelske jagerfly sin styrke. Et al Qaida-rede i nabolaget ble en natt stormet av hæren, men ellers var det stille. For stille. Vi befant oss i den arabiske stormens øye. Folk holdt pusten, og de gjør det ennå, redde som de er for å bli dratt inn i den syriske borgerkrigen som bare har økt i styrke. Boken ble liggende i skuffen et par år, men av og til tok jeg den opp og gjorde forandringer, fortsetter Dahl.
-Jeg er spent på mottakelsen, så klart, og forventningen er at mange vil lese boken. Jeg håper leserne opplever at dette er noe mer enn bare en spennende fortelling. Om noen av mine tidligere elever leser den, så håper jeg at de kjenner igjen "stemmen" min. Folk som kjenner meg godt har påstått at de gjør det, avslutter Bjørn Dahl, som samtidig avslører at han er i gang med en oppfølger.
Carsten Flo