Pensjonert lensmann Kjell Askildt gikk nylig bort. Han etterlater seg et litterært testamente i form av boken Purk, hvor han forteller om et langt liv i politiets tjeneste.
Kjært barn har mange navn. Det gjelder også politiet, som i Norge i riktig gamle dager ble kalt "kjølen", og som nå ofte omtales som "snuten". Da Askildt trakk i uniform, var "purk" et mye brukt begrep, og dette har han like godt brukt som tittel på boka. Det ligger liksom noe odiøst over begrepet. Noe mørkt.
Alltid likt å skrive
Den alvorstyngede hverdagen som politimann ble ofte avløst av kveldsstunder med penn og papir. Askildt likte godt å skrive, så det ble mange små anekdoter, muntre historier og morsomme taler. En periode var han redaktør av fagbladet "Politihunden", og på oppdrag fra oslopolitiets tjenestehundklubb redigerte og skrev han klubbens 50-års historiehefte som ble utgitt i 1976. Det har også blitt noen artikler for Nordisk Kriminalkrønike opp gjennom årene.
Kjell Askildt (1943-2015) var pensjonert lensmann. Han var gift to ganger og hadde seks barn. Askildt begynte som midlertidig politikonstabel i Oslo i mai 1965. Han hadde vært i hundepatruljen og kriminalavdelingen, og tjenestegjorde som lensmann i Geilo til han gikk av med pensjon i 2000. Hans store lidenskap var hunder som kunne brukes i tjenesten og i den sivile delen av redningstjenesten. Således var han mangeårig formann i Foreningen Norske Lavinehunder, som nå har endret navn til Norske redningshunder. Han ble utnevnt som æresmedlem i Norske redningshunder i 1996.
Usunt miljø
I Purk forteller Askildt mange morsomme og interessante anekdoter fra tjenesten, men retter samtidig et søkelys på kritikkverdige forhold. I relieff av den mye omtale Monika-saken i Bergen kan det være interessant å vite at kimen til Purk-prosjektet begynte allerede på 80-tallet, da Askildt følte seg motarbeidet av krefter i etaten som ikke ville at saker og ting skulle komme til overflaten. Han mente det var et usunt miljø innenfor etaten som egentlig ikke tålte dagens lys. Det var lettere å kvitte seg med den som stilte de brysomme spørsmålene, enn å ta tak i selve saken. Denne problemstillingen er blitt et eget kapittel i boken, men Askildt har vært forsiktig med bruk av navn, både på kolleger og ikke minst det klientellet han kom borti.
Det er en balansegang på slakk line å skrive om et politiliv. Som tjenestemann kommer man borti så mange mennesker og så mange tilfeller, på godt og vondt, at man skal ha tunga ganske rett i munnen for å unngå å trampe på personvernet eller bryte taushetsløftet. Ingen taushetsbelagte opplysninger er tatt med i boken.
En politimann er et ganske vanlig menneske
Med boken ønsket Askildt å formidle at en politimann – en purk – er et ganske vanlig menneske. Uten uniform er han ikke lett å gjenkjenne som politimann. Før han døde, reflekterte Askildt over hvem boken egentlig er myntet på:
¦ Min målgruppe er den alminnelige borger. Jeg håper at man sammen med meg kan se og oppleve noen av sidene ved å være politimann på godt og vondt. Og forstå behovet for en ordensmakt i et moderne samfunn, men samtidig gi denne ordensmakten et gjenkjennelig ansikt. Når det er sagt, så la meg raskt få legge til at politimannen, som alle andre mennesker, kan gjøre feil og treffe feil beslutninger. Men det sørgelige er at om etaten, med alle dens aspekter og mennesker, skulle gjøre en feil, kan dette få uante konsekvenser og lidelser for den det går ut over. Derfor er det et stort ansvar å være politimann, forklarte han.
Dødsfallet kom uventet. Boka ble levert fra trykkeriet samme dag som Askildt ble funnet død. Familien har gitt uttrykk for at de ønsker at bokutgivelsen skal gå sin gang. Dette for å hedre Kjell Askildts minne.
Carsten Flo